Tilhørighet og lojalitet

For ikke lenge siden var det en broder som spurte: «Hva har du tenkt å gjøre når du en dag kommer til Norge?» Jeg har nevnt noen ganger at jeg gruer for pensjonisttilværelsen i en sofakrok. Jeg har lyst til å dø med skoene på. Men den saken styrer ikke jeg, heldigvis. Men så la han til: «Nå er det noen som tidligere har vært aktive misjonærer som begynner sine egne misjonsprosjekt. Kanskje du også burde tenke på noe slikt?» Jeg svarte: «Nei, det skal jeg i alle fall ikke gjøre». Jeg tror han ble noe satt ut av mitt svar. Men jeg vil prøve å begrunne det. Det er lettere for meg nå enn da jeg var ansatt på NLMs hovedkontor som generalsekretær. Hadde jeg da skrevet det jeg nå er i ferd med å gjøre, hadde det blitt bråk. Nå kan jeg være mer fri, ettersom jeg ikke har noe sentralt ansvar for NLMs arbeid lenger. På den annen side er ikke disse tankene utslag av en impulshandling. Dette har jeg gått og ruget på i flere år.

  • For det første, jeg synes at det er vanskelig å kritisere de som har sett nøden ute i verden, og som ønsker å gjøre noe for å lindre smerten for noen, og hjelpe de til et bedre liv med adgang til utdannelse og framtid.

Men spørsmålet som jeg går med, er: Hvordan kan vi best gjøre det? Er det ved egne prosjekter der vårt navn får høy status, og som ofte ikke ivaretar langsiktighet og nasjonal utvikling. Jeg har hørt nasjonale sagt med tårer i øynene at den og den misjonær er den største mann som har levd siden Martin Luther. Hvorfor? Fordi de kom med penger. Hvilket inntrykk etterlater vi oss? Noen vil si at det er Gud som har ledet dem inn i nye oppgaver, gjerne i de samme områder som organisasjonen de en gang var ansatt i, og som ga dem impulser i møte med mennesker og behov som de observerte. Jeg spør meg: Hvorfor er det ikke godt nok å arbeide med liv og lyst for NLMs arbeid? Hvorfor må man gjøre noe nytt, og gjerne i konkurranse med og utenfor den strategi som organisasjonen de en gang arbeidet i, har? Ofte skjer det også med henvendelse til de samme givergrupper i Norge. Dersom noen føler seg ledet til å starte eget arbeid, hadde jeg respektert det mer om de startet i områder utenfor NLMs og våre samarbeidskirkers kjerneområder. Det er mer enn nok områder i verden som ikke har et kristent vitnesbyrd og hvor nøden er stor. Jeg synes også at det hadde stått mer respekt av slike tiltak om man henvendte seg til nye givergrupper som de selv hadde opparbeidet seg.

  • For det andre, jeg vil støtte den organisasjonen som jeg er glad i og som jeg vet ivaretar både det evangeliske arbeidet og lindringen av nød på en bedre måte enn det jeg kan med mine visjoner. Dette sier jeg til tross for at ikke alt har gått som jeg skulle ønske i NLM sitt arbeid heller. Av og til skulle jeg ønske at misjonens ledelse ville satse litt annerledes. Men allikevel, jeg ønsker å være tro mot den strategi som misjonens ledelse legger.

Skal jeg peke på noe som for meg er en begrunnelse for at jeg vil være en del av NLMs arbeid, må det bli følgende:

  1. Det var forkynnere fra denne organisasjonen som forkynte evangeliet slik at også jeg kom til tro på den Herre Jesus. Det var i denne organisasjonen jeg fikk høre om de unådde folkeslag. Misjonærer fra denne organisasjonen bodde i heimen der jeg vokste opp. De fortalte levende fra arbeidet i våre misjonsland. Tidlig meldte tanken seg: Dette vil også jeg bruke livet på.
  2. For det andre, Misjonssambandet har hele livet vært mitt åndelige hjem, i misjonsforeningen og på bedehuset. Mor og far var ikke utpregede kirkegjengere. Avstanden fra Den norske kirke til bedehuset var altfor stor for dem.

Den arven de ga meg er jeg takknemlig for, og den tok jeg med meg ut i livet. I dag har jeg ikke noe forhold til Den norske kirke. For meg har det vært riktig at det ble slik. Misjonssambandet ble min kirke. Der har jeg fått næring for mitt åndelige liv. Forkynnelsen av synd og nåde, og å bygge livet på nåden i Guds hjerte, følte og føler jeg meg trygg på. Det Bibelen sier om dette, er for meg både et budskap til frelse og helliggjørelse. Jeg trenger ikke noe mer for å fryde meg i Kristus. Slik har det vært helt siden den dagen jeg kom til tro på Ham. Her har jeg hatt full anledning til å tjene Gud og misjonen. Jeg kan ikke si annet enn at Misjonssambandet har gitt meg et fantastisk liv. Det betyr ikke at forholdet til organisasjonen bare har vært en dans på roser. De som kjenner meg best, vet at livet og tjenesten har vært ispedd både tårer og frustrasjoner. Men allikevel, jeg kan ikke gjøre annet enn å støtte denne organisasjonen med mitt liv og det jeg kan bidra med. Så noe eget misjonsprosjekt blir det nok ikke for min del. For meg handler det om tilhørighet og lojalitet.

Reklamer

Teologisk utdanning og økonomi

Jeg er ikke blant de flittigste blogg-skrivere. Jeg er flinkere til å lese andres blogger. Noen ganger blir jeg glad og takknemlig over å kjenne kloke mennesker som lærer meg noe nytt gjennom det de skriver. Andre ganger bli jeg provosert, og får lyst til å skrive en sur kommentar. Nå er det sjelden klokt å reagere i øyeblikkets affekt. Så etter litt betenkningstid, blir det som regel ikke noe av. Eller kanskje en noe mer reflektert reaksjon.

Nå har jeg lyst til å skrive litt om et tema som har opptatt meg veldig de senere år, ikke minst etter at kona mi og jeg kom til Peru for snart 2 år siden. Jeg skulle ta fatt på undervisning på Misjonssambandets teologiske seminar (SETELA) i Arequipa.

Etter hvert ble det spørsmål om jeg kunne ta på meg rektor-ansvaret for en tid. Jeg svarte ja, og trives i oppgavene. Allikevel er det slik at når du sitter med et overordnet ansvar for denne type institusjon, melder spørsmålet seg fort: Hva med økonomien, som i dag er veldig avhengig av støtte utenfra? Vil seminaret noen gang kunne stå på egne bein uten økonomisk støtte? Hva om Misjonssambandet trekker sin støtte, vil det bety kroken på døra? Eller har vi greid å utvikle seminaret slik at det allikevel kan drive sin virksomhet til velsignelse for enkeltpersoner?

Slik jeg ser det, må svaret bli både et ”ja” og et ”nei”. ”Ja”, fordi det etter mitt syn vil bety kroken på døra om støtten utenfra opphører. ”Nei” fordi jeg ser ingen realistisk mulighet til å utvikle seminaret slik at fortsatt drift vil være mulig uten støtte utenfra – med den profil og portefølje seminaret har i dag.

Det er nemlig ikke slik at teologi og pastorutdanning trekker til seg de store betalende studentmasser. Her i Peru, Bolivia og Ecuador samarbeider vi med små lutherske kirker med et begrenset behov for pastorer og andre menighetsledere, og svært anstrengt økonomi.

Fra 2015 og utover vil vi tilby andre studieprogrammer i teologi som vi tror vil øke antallet studenter. Men det betyr ikke at det økonomiske dilemma løses, snarere tvert imot. For hvordan er situasjonen? Vi har ikke studenter som kan betale selv for sin utdannelse. Kirkene de kommer fra, har heller ikke økonomi til å støtte sine studenter, for ikke å snakke om støtte til driften av seminaret, bl.a. vedlikehold og midler til å utvikle seminaret videre, bare for å nevne noe. Vi har ikke statlige tilskudd. Derfor er vi helt avhengig av tilskudd fra eier og andre mulige kilder.

Nå er det ikke bare SETELA som sliter med slike spørsmål. Vi samarbeider med et stort seminar i Lima som har en mye lengre historie og mange flere studenter enn SETELA. Dette seminaret fikk innvilget universitetsstatus tidligere i år. Studentene, som kommer fra mange evangeliske kirker, må betale en heftig sum for å studere der. Har de ikke økonomisk mulighet selv, må de søke andre sponsorer, for eksempel sine egne kirker, som i de fleste tilfeller er langt mer ressurssterke enn våre små, lutherske kirker. Våre studenter har ikke den samme mulighet. Derfor har misjonen helt fra starten betalt omtrent alt, stipendier inkludert.

Men allikevel, seminaret i Lima kan ikke drive uten sterk støtte utenfra, i deres tilfelle er det snakk om støttegrupper særlig i USA og Skottland.

Ser vi på de aller fleste private utdanningsinstitusjoner i Norge, er det vel slik at de har tre til fire finansieringsordninger: Statstilskudd i en eller annen form, studentinnbetalinger, gaver og andre egne inntekter, og tilskudd fra eier. SETELA har ingenting av dette, bortsett fra litt egne inntekter – resten betales av eier. Jeg kjenner ikke utviklingen på Fjellhaug Internasjonale Høgskole i detalj lenger. Også denne institusjonen eies av Misjonssambandet. Men jeg vil anta at høgskolen får betydelige overføringer fra eier fremdeles.

Slik er det også på de seminarer jeg har arbeidet på i andre land enn Peru. Verken i Indonesia eller Singapore nyter man godt av statstilskudd. Og selv om det i min tid der var studenter som betalte litt for seg, var det på langt nær nok til å sikre driften. Seminarene var helt avhengig av midler utenfra.

Konklusjon:

Jeg tror vi må innstille oss på at teologisk utdanning er dyrt. Ønsker vi å opprettholde slik utdanning, må vi være villig til å betale. Eller kanskje det er mulig å tenke i nye baner. Det får jeg heller komme tilbake til i et senere innlegg, forhåpentligvis før vi skriver 2015.

Noen tanker om misjonsstrategi i lys av nådd-unådd

I mitt forrige innlegg prøvde jeg meg med noen betraktninger rundt spørsmålet om når et folk kan anses som nådd med det kristne budskap. Nå er spørsmålet: Hva bør dette få å si for vår misjonsstrategi?

Først vil jeg understreke at en levende misjonsbevegelse alltid må ha den hellige uro i seg, som fører til at vi stadig går videre – til dem som ikke kjenner Jesu navn overhodet. Slik sett er det stor forskjell på Peru der jo bor og virker, sammenlignet med områder i verden der evangeliet er totalt ukjent. Jeg er glad for at vår ledelse i NLM tenker både dristig og offensivt i så måte. Det er et dødstegn for en misjonsorganisasjon om visjonene slokner og erobringstrangen blir borte.

Det er spennende å gå inn i nye områder. Det appellerer til unge mennesker. Men jeg håper at det er noe mer enn bare et spennende prosjekt som driver oss inn i slike områder av verden. Jeg håper det er nøden som driver. Disse menneskene må vinnes for Jesus og himmelen! Det må være en forventning om at arbeidet skal bære frukter i form av kristenflokker, enten det er i det åpne eller det skjulte.

Så går det noen år, et nasjonalt lederskap har vokst fram. Det er helt naturlig at spørsmålet melder seg: Skal vi gå andre steder?

Hva gjør vi da? Forlater vi våre venner, for nå skal vi bruke ressursene våre andre steder?

Jeg synes det er vanskelig å svare. For jeg vil vel tro at noen steder er arbeidet kommet så langt at vi faktisk kan trekke oss helt ut, og på den måten få et nytt og annerledes forhold til den nasjonale kirken, et forhold som ikke lenger er preget av giver-mottaker relasjonen. Vi tror gjerne at når en nasjonal kirke er etablert, er kirken selvstendig. På papiret er det kanskje slik. Men realiteten er ofte at utenlandske penger og misjonsorganisasjoner både har makt og innflytelse – bevisst eller ubevisst. Noe som kan hindre en sunn nasjonalisering. Derfor må det alltid være slik at ansvarlig misjonsstrategi planlegger for utfasing.

Da jeg var på hovedkontoret for NLM, var det mange som ikke likte ordet utfasing. Etter mitt syn er det en avsporing å sloss om ord. Saken bør uansett være klar: Vi bør arbeide bevisst for at vi skal trekke oss ut, ikke bare for å ha ressurser til å gå til andre områder i verden, men også fordi avhengighet hindrer sunn vekst. Her kan det ikke være misjonærers tårer og kjærlighet til «sitt» land som avgjør saken.

Men hva er det da? Personlig har jeg mer sansen for å spørre slik noen gjør: Finnes det levende, lokale fellesskap som brenner for å nå ut med evangeliet? Store eller små? Er de i stand til å klare seg uten vår hjelp? Om svaret på siste spørsmål er «tja, kanskje», har de muligens godt av at vi trekker oss ut. Det finnes eksempler på at kirkeveksten har tatt av etter at pionerfasen var over og misjonærene reiste.

La meg gjøre en sammenligning: Vi kjenner til store nasjonale kirker der kirkeveksten er stor. Nye legges til i høyt tempo. Her tar de nasjonale ansvar på en langt bedre måte enn vi misjonærer. De kjenner folket sitt, og gløden og nøden driver dem. Jeg hørte selv en gang en kirkeleder si: «Vi klarer oss godt uten misjonærene, men ikke uten pengene». Kanskje de hadde godt av at både misjonærer og penger forsvant ut av bildet?

Så har vi en annen situasjon i et land med få kristne, men allikevel såpass mange at prosentdelen ligger i overkant av de 5 prosentene med kristen tilhørighet, eller 2 prosent evangelisk kristne, som i mye av misjonstenkningen kjennetegner et «nådd» folkeslag.

Nå tenker jeg selvfølgelig på Peru. Her samarbeider vi med en liten luthersk kirke, som i de senere år ikke har opplevd vekst, snarere tvert imot. De sliter med masse interne problemer og manglende tillit seg imellom. Det er dessverre også slik at vår samarbeidskirke er svært avhengig av den økonomiske støtten den får utenfra.

En ting til: Jeg finner ingen klar strategi hos kirkeledelsen for å nå inn i nye lag av folket. Det finnes for eksempel områder i Sør Peru, der vi holder til, som er totalt uberørt av evangeliet, blant Qechua- og Aymara-befolkningen. Mange snakker lite spansk, kan knapt nok lese og skrive. Gjemt og glemt er de. Så lenge det viktigste for kirken er å ansette pastorer i eksisterende menigheter, rekker ikke ressursene til.

Vi skal også merke oss at det er en hurtig voksende middelklasse i landet som ikke kjenner frelseren. Slik er det i Arequipa, der vi bor. Kan vi gjøre noe for å nå dem? Kirkeledelsen sier, «Vi ser nødvendigheten av et slikt arbeid, men det får dere misjonærer stelle med. Vi har ikke ressurser til å gå aktivt inn i det». Vi som har vært med noen år i forskjellige misjonskontekster, rynker litt på nesen. Kan det være god strategi? Ja, si det. Det er mange eksempler på at arbeid som samarbeidskirkene ikke har vært drivende i fra starten, sjelden lar seg integrere senere. Aller helst skulle visjonene være hos de nasjonale, og så kunne vi gå sammen. Men når det ikke er slik, hva gjør vi da? Da velger jeg å legge følelsene til side, og heller støtte et arbeid, drevet av misjonærer, inn mot nye målgrupper. Det er mennesker der også som må vinnes for Jesus. For ham kjenner de ikke.

Derfor kan vi etter mitt syn rett og slett ikke trappe ned nå, selv om målet for misjonens engasjement ganske riktig er nettopp det. Men ikke nå. Tiden er ikke inne.

Du som leser dette, be for Peru og den evangelisk lutherske kirken her. Be om visdom når nytt arbeid planlegges. Vi trenger så sårt forbønn. Vi trenger vekkelse og vi trenger en frimodig tillit til at Gud vil gripe inn!

Når er en folkegruppe nådd med evangeliet?

For en tid tilbake ble jeg minnet på at det nå er lenge siden jeg har «provosert» noen med mine blogginnlegg. Uff da, det har ikke vært meningen å provosere noen som helst. Men når det er sagt, kan jeg ikke nekte for at jeg synes det er interessant å reise problemstillinger innenfor misjonsfaget som kan avstedkomme kommentarer av forskjellig slag.

Denne gangen har jeg lyst til å reflektere litt over spørsmålet i overskriften. For her har både missiologer og andre kloke hoder fremmet forskjellig svar. Organisasjoner som tilbyr oss statistikker og annet hjelpemateriell, arbeider som oftest ut fra en klar definisjon av hvem som tilhører en «nådd» eller «minst-nådd» folkegruppe.

En type definisjon går ut på at et unådd eller minst nådd folk er en folkegruppe som ikke har et stedegent fellesskap av Jesus-troende mennesker, og som samtidig ikke har visjoner og ressurser nok til å evangelisere sin egen folkegruppe.

En annen definisjon, som er mye brukt i dag, opererer med «mindre enn 2% evangeliske kristne og mindre enn 5% med kristen tilhørighet» for en unådd folkegruppe (f.eks. Joshua Project).

Slike definisjoner kan være nyttige av flere årsaker. De kan bl.a. hjelpe misjonsledere til å bruke ressursene sine der nøden er størst. De minner oss også om at vi ikke skal undervurdere den lille gruppen av kristne som brenner for å nå mennesker med evangeliet. Robert Belair ved Princeton University har sagt at «The quality of a whole culture may be changed when two percent of its people have a new vision.» (Christianity Today, Oct. 2011:42).

Det er noe visst bibelsk over dette. Det var f.eks. en liten gruppe av 11 menn som møtte opp på fjellet i Galilea og fikk beskjed om å gå ut i all verden med evangeliet (Matt.28,18-20). Resultatet kjenner vi. I dag, 2000 år etterpå, er evangeliet forkynt og akseptert i vide kretser.

Men her er mer å si. Jeg sitter med en følelse av at når realitetene innhenter oss, blir det litt for enkelt å drive prosentregning i Guds rike. Historien vet å fortelle om områder med sterke kristne folkegrupper i tidligere tider, men som i dag må regnes som unådde eller i alle fall lite nådd. Jeg tenker ikke minst på Sentral Asia, Nord Afrika og det vi i dag kaller Tyrkia.

Hvorfor har det gått slik? Det er pekt på flere mulige årsaker, som f.eks. Islams frammarsj, kombinert med mangel på visjoner og erobringstrang blant de kristne, noe som gjerne slår inn med full tyngde etter et par generasjoner med vekst.

I skrivende stund sitter jeg i Peru, et fantastisk land med masse gudsdyrkelse. Her er det kirker, Kristusstatuer, kors, Mariafigurer, katolske prosesjoner i bøtter og spann. Alt dette vitner om gamle og dype katolske tradisjoner. Men samtidig er islettet av gammel inkatro sterkt til stede mange steder i landet. Vi snakker om religionsblanding av verste sort, som holder folket i et jerngrep.

Jeg spør: Er dette folket nådd? I henhold til statistikkene, misjonskartene og definisjonene må svaret bli «ja». For vi må jo si at det er minst 2% evangeliske kristne her, litt ujevnt fordelt utover landet riktignok. Dessuten har vekkelsene regnet over Sør Amerika i de senere år. Det har dryppet litt over Peru også.

Men nå tror nå jeg at Bibelen opererer med en annen type difinisjon av «nådd – unådd». Den lyder slik: Unådd er den som ikke ser lyset fra evangeliet om Kristi herlighet! (2.Kor.4,4).

Det minner litt om det Paulus skriver om sitt eget folk, jødene. «… de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand» (Rom.10,2). De har på en måte de beste forutsetninger. «Dem tilhører barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene. Dem tilhører fedrene, og fra dem er Kristus kommet etter kjødet, …» (Rom.9,4-5). Allikevel, fortsetter Paulus, «helt til denne dag ligger et dekke over deres hjerte når Moses blir lest» (2.Kor.3,15). Det er først når de omvender seg til Herren at dekket blir tatt bort (v.16).

Her i Peru er det mye nidkjærhet for Gud. De har Bibelen på sitt språk – i mange oversettelser. De har kors og kirker. Men lyset fra evangeliet er ukjent for de fleste. Jeg kommer ikke unna ordet i 2.Kor.4,4: «Denne verdens Gud har forblindet de vantros sinn». Det passer så godt: «Det ligger et dekke over deres hjerter!»

Kan vi da si at folket er nådd? Etter mitt syn må svaret bli «nei»! Og det aller viktigste: Han som vil at alle skal bli frelst, spør ikke etter prosenter. Når han sier alle, betyr det akkurat det.

Så var det dette med misjonsstrategi, da. Det vil jeg komme tilbake til i neste blogginnlegg.