Teologisk utdanning og økonomi

Jeg er ikke blant de flittigste blogg-skrivere. Jeg er flinkere til å lese andres blogger. Noen ganger blir jeg glad og takknemlig over å kjenne kloke mennesker som lærer meg noe nytt gjennom det de skriver. Andre ganger bli jeg provosert, og får lyst til å skrive en sur kommentar. Nå er det sjelden klokt å reagere i øyeblikkets affekt. Så etter litt betenkningstid, blir det som regel ikke noe av. Eller kanskje en noe mer reflektert reaksjon.

Nå har jeg lyst til å skrive litt om et tema som har opptatt meg veldig de senere år, ikke minst etter at kona mi og jeg kom til Peru for snart 2 år siden. Jeg skulle ta fatt på undervisning på Misjonssambandets teologiske seminar (SETELA) i Arequipa.

Etter hvert ble det spørsmål om jeg kunne ta på meg rektor-ansvaret for en tid. Jeg svarte ja, og trives i oppgavene. Allikevel er det slik at når du sitter med et overordnet ansvar for denne type institusjon, melder spørsmålet seg fort: Hva med økonomien, som i dag er veldig avhengig av støtte utenfra? Vil seminaret noen gang kunne stå på egne bein uten økonomisk støtte? Hva om Misjonssambandet trekker sin støtte, vil det bety kroken på døra? Eller har vi greid å utvikle seminaret slik at det allikevel kan drive sin virksomhet til velsignelse for enkeltpersoner?

Slik jeg ser det, må svaret bli både et ”ja” og et ”nei”. ”Ja”, fordi det etter mitt syn vil bety kroken på døra om støtten utenfra opphører. ”Nei” fordi jeg ser ingen realistisk mulighet til å utvikle seminaret slik at fortsatt drift vil være mulig uten støtte utenfra – med den profil og portefølje seminaret har i dag.

Det er nemlig ikke slik at teologi og pastorutdanning trekker til seg de store betalende studentmasser. Her i Peru, Bolivia og Ecuador samarbeider vi med små lutherske kirker med et begrenset behov for pastorer og andre menighetsledere, og svært anstrengt økonomi.

Fra 2015 og utover vil vi tilby andre studieprogrammer i teologi som vi tror vil øke antallet studenter. Men det betyr ikke at det økonomiske dilemma løses, snarere tvert imot. For hvordan er situasjonen? Vi har ikke studenter som kan betale selv for sin utdannelse. Kirkene de kommer fra, har heller ikke økonomi til å støtte sine studenter, for ikke å snakke om støtte til driften av seminaret, bl.a. vedlikehold og midler til å utvikle seminaret videre, bare for å nevne noe. Vi har ikke statlige tilskudd. Derfor er vi helt avhengig av tilskudd fra eier og andre mulige kilder.

Nå er det ikke bare SETELA som sliter med slike spørsmål. Vi samarbeider med et stort seminar i Lima som har en mye lengre historie og mange flere studenter enn SETELA. Dette seminaret fikk innvilget universitetsstatus tidligere i år. Studentene, som kommer fra mange evangeliske kirker, må betale en heftig sum for å studere der. Har de ikke økonomisk mulighet selv, må de søke andre sponsorer, for eksempel sine egne kirker, som i de fleste tilfeller er langt mer ressurssterke enn våre små, lutherske kirker. Våre studenter har ikke den samme mulighet. Derfor har misjonen helt fra starten betalt omtrent alt, stipendier inkludert.

Men allikevel, seminaret i Lima kan ikke drive uten sterk støtte utenfra, i deres tilfelle er det snakk om støttegrupper særlig i USA og Skottland.

Ser vi på de aller fleste private utdanningsinstitusjoner i Norge, er det vel slik at de har tre til fire finansieringsordninger: Statstilskudd i en eller annen form, studentinnbetalinger, gaver og andre egne inntekter, og tilskudd fra eier. SETELA har ingenting av dette, bortsett fra litt egne inntekter – resten betales av eier. Jeg kjenner ikke utviklingen på Fjellhaug Internasjonale Høgskole i detalj lenger. Også denne institusjonen eies av Misjonssambandet. Men jeg vil anta at høgskolen får betydelige overføringer fra eier fremdeles.

Slik er det også på de seminarer jeg har arbeidet på i andre land enn Peru. Verken i Indonesia eller Singapore nyter man godt av statstilskudd. Og selv om det i min tid der var studenter som betalte litt for seg, var det på langt nær nok til å sikre driften. Seminarene var helt avhengig av midler utenfra.

Konklusjon:

Jeg tror vi må innstille oss på at teologisk utdanning er dyrt. Ønsker vi å opprettholde slik utdanning, må vi være villig til å betale. Eller kanskje det er mulig å tenke i nye baner. Det får jeg heller komme tilbake til i et senere innlegg, forhåpentligvis før vi skriver 2015.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s