SETELA markerer seg i Arequipa

Denne uken feirer SETELA et lite jubileum, ikke et ekte sådant, da det ikke er snakk om å feire et rundt tall. For vårt vedkommende dreier det seg om en markering av at det i år er 21 år siden det første kullet studenter begynte sin utdanning på SETELA. Samtidig feirer vi at det er et år siden vi fikk innvilget statlig godkjenning av et treårig profesjonsstudium i «forretningsadministrasjon», et studium som nå er godt i gang. Både studenter og lærere i dette studiet utgjør et flott innslag i livet på SETELA. Tar vi med den nystartede bibelskolen og et etterutdanningskurs for pastorer i evangeliske kirker, er det til tider et sydende liv på skolen vår. Så vi synes vi har mye å være takknemlig for, og som det er god grunn til å feire.

Vi startet i dag, søndag 31.mai, med flaggheising og opptog på «Plaza de Armas», torget i byen der den store katedralen ligger. Hver morgen er det offisiell flaggheising, men på søndager er det ikke bare en offisiell markering foretatt av de militære. Men da er det anledning til å delta for skoler, organisasjoner og andre sivile tiltak. Vi søkte og fikk anledning til å profilere SETELA i dag. Jeg fikk æren av å være med på flaggheisingen sammen med ledere for 8 andre institusjoner. Lærerne våre, det øvrige personale og studentene marsjerte rundt «plazaen» med flagg og markering av de forskjellige program som vi tilbyr. 

Vi synes det er viktig å markere at SETELA er en del av mangfoldet i Arequipa. Vi ønsker å profilere skolen som en åpen institusjon på evangelisk-luthersk grunn. Teologistudiet ble opprettet først og fremst for å tjene våre samarbeidskirker i Bolivia, Ecuador og Peru. Samtidig har SETELA alltid vært åpen for studenter fra andre evangeliske kirker. Slik ønsker vi at det skal være, og forhåpentligvis kan vi styrke den siden i årene som kommer. Profesjonsstudiet i administrasjon er også en viktig nyvinning som etter hvert er blitt godt kjent i Arequipa.

Senere denne uken vil vi fortsette markeringen av jubileet. Fredag formiddag blir det en offisiell markering i auditoriet vårt med innbudte gjester. På ettermiddagen arrangerer vi takkegudstjeneste – åpen for alle som ønsker å være sammen med oss den dagen. Lørdag er det familiedag, med forskjellige aktiviteter på området vårt. Senere i juni arrangerer vi en konferanse med fokus på utdanningsspørsmål. Gjesteforelesere fra utdanningssektoren i Arequipa er da invitert.

Ola Tulluan

Tilhørighet og lojalitet

For ikke lenge siden var det en broder som spurte: «Hva har du tenkt å gjøre når du en dag kommer til Norge?» Jeg har nevnt noen ganger at jeg gruer for pensjonisttilværelsen i en sofakrok. Jeg har lyst til å dø med skoene på. Men den saken styrer ikke jeg, heldigvis. Men så la han til: «Nå er det noen som tidligere har vært aktive misjonærer som begynner sine egne misjonsprosjekt. Kanskje du også burde tenke på noe slikt?» Jeg svarte: «Nei, det skal jeg i alle fall ikke gjøre». Jeg tror han ble noe satt ut av mitt svar. Men jeg vil prøve å begrunne det. Det er lettere for meg nå enn da jeg var ansatt på NLMs hovedkontor som generalsekretær. Hadde jeg da skrevet det jeg nå er i ferd med å gjøre, hadde det blitt bråk. Nå kan jeg være mer fri, ettersom jeg ikke har noe sentralt ansvar for NLMs arbeid lenger. På den annen side er ikke disse tankene utslag av en impulshandling. Dette har jeg gått og ruget på i flere år.

• For det første, jeg synes at det er vanskelig å kritisere de som har sett nøden ute i verden, og som ønsker å gjøre noe for å lindre smerten for noen, og hjelpe de til et bedre liv med adgang til utdannelse og framtid.

Men spørsmålet som jeg går med, er: Hvordan kan vi best gjøre det? Er det ved egne prosjekter der vårt navn får høy status, og som ofte ikke ivaretar langsiktighet og nasjonal utvikling. Jeg har hørt nasjonale sagt med tårer i øynene at den og den misjonær er den største mann som har levd siden Martin Luther. Hvorfor? Fordi de kom med penger. Hvilket inntrykk etterlater vi oss? Noen vil si at det er Gud som har ledet dem inn i nye oppgaver, gjerne i de samme områder som organisasjonen de en gang var ansatt i, og som ga dem impulser i møte med mennesker og behov som de observerte. Jeg spør meg: Hvorfor er det ikke godt nok å arbeide med liv og lyst for NLMs arbeid? Hvorfor må man gjøre noe nytt, og gjerne i konkurranse med og utenfor den strategi som organisasjonen de en gang arbeidet i, har? Ofte skjer det også med henvendelse til de samme givergrupper i Norge. Dersom noen føler seg ledet til å starte eget arbeid, hadde jeg respektert det mer om de startet i områder utenfor NLMs og våre samarbeidskirkers kjerneområder. Det er mer enn nok områder i verden som ikke har et kristent vitnesbyrd og hvor nøden er stor. Jeg synes også at det hadde stått mer respekt av slike tiltak om man henvendte seg til nye givergrupper som de selv hadde opparbeidet seg.

• For det andre, jeg vil støtte den organisasjonen som jeg er glad i og som jeg vet ivaretar både det evangeliske arbeidet og lindringen av nød på en bedre måte enn det jeg kan med mine visjoner. Dette sier jeg til tross for at ikke alt har gått som jeg skulle ønske i NLM sitt arbeid heller. Av og til skulle jeg ønske at misjonens ledelse ville satse litt annerledes. Men allikevel, jeg ønsker å være tro mot den strategi som misjonens ledelse legger.

Skal jeg peke på noe som for meg er en begrunnelse for at jeg vil være en del av NLMs arbeid, må det bli følgende:

1. Det var forkynnere fra denne organisasjonen som forkynte evangeliet slik at også jeg kom til tro på den Herre Jesus. Det var i denne organisasjonen jeg fikk høre om de unådde folkeslag. Misjonærer fra denne organisasjonen bodde i heimen der jeg vokste opp. De fortalte levende fra arbeidet i våre misjonsland. Tidlig meldte tanken seg: Dette vil også jeg bruke livet på.
2. For det andre, Misjonssambandet har hele livet vært mitt åndelige hjem, i misjonsforeningen og på bedehuset. Mor og far var ikke utpregede kirkegjengere. Avstanden fra Den norske kirke til bedehuset var altfor stor for dem.

Den arven de ga meg er jeg takknemlig for, og den tok jeg med meg ut i livet. I dag har jeg ikke noe forhold til Den norske kirke. For meg har det vært riktig at det ble slik. Misjonssambandet ble min kirke. Der har jeg fått næring for mitt åndelige liv. Forkynnelsen av synd og nåde, og å bygge livet på nåden i Guds hjerte, følte og føler jeg meg trygg på. Det Bibelen sier om dette, er for meg både et budskap til frelse og helliggjørelse. Jeg trenger ikke noe mer for å fryde meg i Kristus. Slik har det vært helt siden den dagen jeg kom til tro på Ham. Her har jeg hatt full anledning til å tjene Gud og misjonen. Jeg kan ikke si annet enn at Misjonssambandet har gitt meg et fantastisk liv. Det betyr ikke at forholdet til organisasjonen bare har vært en dans på roser. De som kjenner meg best, vet at livet og tjenesten har vært ispedd både tårer og frustrasjoner. Men allikevel, jeg kan ikke gjøre annet enn å støtte denne organisasjonen med mitt liv og det jeg kan bidra med. Så noe eget misjonsprosjekt blir det nok ikke for min del. For meg handler det om tilhørighet og lojalitet.

2015 – et spennende år for SETELA

Vi har nettopp begynt på et nytt år. Det er stille og fredelig på kontoret på SETELA. De fleste av studentene har reist på sommerferie til sine hjemsteder. Her varer skoleåret fra mars til desember. Sommerferien er imidlertid ikke bare ferie. Studentene har noe praksis i sine respektive kirker.

 

Mye gledelig har skjedd. For eksempel ser vi nå at det fokus vi har hatt på å habilitere peruanske og bolivianske lærere begynner å bære frukt.

Den 12.desember fikk jeg være vitne til at en av våre lærere fikk sitt vitnemål etter å ha fullført en mastergrad i Det nye testamente ved Universidad SEL i Lima. En annen er i ferd med å fullføre en mastergrad ved det samme universitetet. I løpet av 2015 vil en broder i Bolivia fullføre sin licenciatura-grad. Så har vi en som er halvveis ferdig med en doktorgrad i teologi på SETECA i Guatemala.

Jeg er femdeles rektor på SETELA – enn så lenge. I den alder jeg er kommet i nå, er det vel på tide å ta til vettet snart, og overlate stafettpinnen til yngre krefter. Men det er nå en liten drøm å kunne stå i oppgaven til det nåværende kullet av studenter er ferdig med utdanningen på SETELA. De begynte da jeg tok over ansvaret. I desember 2015 blir det storstilt avslutning for dem. Forhåpentligvis vil alle fullføre dette siste året og gå inn i meningsfulle oppgaver i sine kirker, enten som ansatte eller frivillige arbeidere. Et nytt kull begynner i mars 2016.

Det har skjedd mye på SETELA dette siste året med planlegging av nye studietilbud som vil øke studentmassen betraktelig. I januar 2015 arrangerer vi sommerbibelskole i tre uker i Arequipa. Så gjentar vi det i Juliaca i februar.

I mars begynner en 9-måndelig bibelskole med plass til 12 studenter, som også må betale en egenandel. Dette kurset er nå fulltegnet. I den forbindelse setter vi opp to brakker, som skal huse disse studentene. I tillegg til klasseromsundervisning ligger vekten på fellesskap, veiledning av den enkelte student og praksis i kirkene. Tanken og håpet er at studentene skal få et dypere forhold til Jesus og på den måten dyktiggjøres til tjeneste på sine hjemsteder.

I juli 2014 fikk SETELA offentlig godkjenning til å starte opp et 3-årig kurs i «forretningsadministrasjon». Undervisningen starter i mars. Vi har godkjenning for årlige inntak av 30 studenter. Fullt utbygd vil dette kurset kunne ta imot 90 studenter. Disse må selvfølgelig betale for utdanningen. På denne måten håper vi å styrke økonomien på skolen. Samtidig er det viktig for oss å kunne tilby et slikt studium som er åpent for alle som oppfyller kravene til å studere på dette nivå. Studiet er tuftet på kristne normer, viktig i et land som skriker etter god forretningsskikk, fritt for bl.a. korrupsjon. Kan vi blidra litt til å oppnå det, synes vi det er stort.

I desember 2014 åpnet vi portene for et tilleggskurs over to år for de som tidligere har fullført SETELA eller annen 3-årig utdannelse i teologi enten i Bolivia eller i Peru. Dette er et samarbeidsprosjekt med Universidad SEL i Lima. Nærmere 20 pastorer fra vår kirke og andre evangeliske kirker deltar. Når de har fullført utdanningen, vil de få en offentlige godkjent bachelor-grad.

Ja, ja, vi har mange baller i luften. Mye vil avhenge av studenttilgang om dette skal lykkes. Det gjenstår å se. Men det viktigste av alt: Vær med å be om at Herren vil velsigne. Bibelen taler klart: «Det er Herrens velsignelse som gjør rik, og eget strev legger ikke noe til» (Ordspr.10:22).

Gresk er og blir «gresk» for de fleste

Jeg synes det er flott å undervise ivrige ungdommer på SETELA (NLMs teologiske seminar i Peru). Det har jeg nå holdt på med i snart 2 år, siden jeg første gang satte mine ben i klasserommet, og prøvde å formidle litt kunnskap om moderne teologiske retninger. Det skjedde på et meget vaklende spansk. Selv om det ikke er perfekt nå heller, så har det heldigvis bedret seg betraktelig.

Men altså, dette semesteret underviser jeg i gresk grammatikk. Det er en utfordring i seg selv. I tillegg er flere av studentene heller svake i spansk grammatikk. De har jo fått språket inn med morsmelken, så de snakker automatisk riktig i en imponerende fart. Noen av dem har ikke peiling på hva et verb i «condicional» eller «subjunctivo» (konjunktiv) betyr. Men formene sitter automatisk når de snakker.

Alle vil skjønne at det er en utfordring for studentene når de skal lære om activo, medio-pasivo, presente, imperfecto, aoristo, perfecto, participio, verbos irregulares, osv, osv. Jeg har inntrykk av at noen henger med, mens andre blir etter hvert tomme i blikket. Jeg prøver så godt jeg kan å gjøre det enkelt, krydret med morsomheter. Så får vi se hvordan det går til slutt. Tester og prøver har slett ikke vært så verst. Og nå nærmer eksamen seg.

Vel, dette var egentlig ment som en innledning til et viktig spørsmål: Er det riktig å bruke såpass mye tid på gresk i en treårig teologiutdanning som særlig sikter på forskjellige menighetstjenester? Jeg tror svært få av mine pastorvenner her i Peru, bruker gresken i sitt arbeid, enten det nå dreier seg om prekenforberedelser eller personlig studium.

Da jeg studerte teologi for en liten mannsalder siden, hadde vi ikke mange hjelpemidler til å nyttiggjøre oss gresk i studiet uten å kunne språket. Selvfølgelig hadde vi Novum, leksika og Schmoller’s Handkoncordanz og kommentarer. De fleste krevde kunnskap i gresk for å dra nytte av dem. I dag er situasjonen en annen. Vi har hjelpemidler over en lav sko. Det er enkelt å finne hjelp på internett; vi har interlineære nytestamenter, og forskjellige studiebibler ut fra den greske grunntekst, for å nevne noe.

Kanskje vi skulle bruke mer tid på å gi studentene grundig innføring i bruken av forskjellige hjelpemidler. Et problem er at mange av hjelpemidlene som finnes, koster en del. Ikke alle vil ha råd til det, vil jeg tro.

Nå er det mulig å stille et enda mer radikalt spørsmål: Er det nødvendig å studere gresk for å tjene som pastor i menigheten? Med andre ord: Blir de bedre pastorer av å studere gresk? Det finnes i dag hjelpemidler både på engelsk og spansk som gir god innføring i tolkningsspørsmål uten å kreve at leserne kan gresk. Da jeg var ansatt på Singapore Bible College underviste jeg på kveldsbibelskolen der et kurs i hvordan bruke Thomson’s Chain Reference Bible på en effektiv måte. Jeg har for min del hatt mye nytte av denne og andre studiebibler. Thomson finnes nå på spansk. Dette er bare et eksempel. Det finnes andre også.

Det vil alltids være studenter som i sitt fremtidige arbeid med bibeltekstene vil nyte godt av god innføring i gresk. Det skal vi ikke se bort fra. Men målt opp mot målsetningen med teologistudiet på SETELA må det være lov å stille disse spørsmålene, selv om slett ikke alle vil være enig i mine vurderinger.

Teologisk utdanning og økonomi

Jeg er ikke blant de flittigste blogg-skrivere. Jeg er flinkere til å lese andres blogger. Noen ganger blir jeg glad og takknemlig over å kjenne kloke mennesker som lærer meg noe nytt gjennom det de skriver. Andre ganger bli jeg provosert, og får lyst til å skrive en sur kommentar. Nå er det sjelden klokt å reagere i øyeblikkets affekt. Så etter litt betenkningstid, blir det som regel ikke noe av. Eller kanskje en noe mer reflektert reaksjon.

Nå har jeg lyst til å skrive litt om et tema som har opptatt meg veldig de senere år, ikke minst etter at kona mi og jeg kom til Peru for snart 2 år siden. Jeg skulle ta fatt på undervisning på Misjonssambandets teologiske seminar (SETELA) i Arequipa.

Etter hvert ble det spørsmål om jeg kunne ta på meg rektor-ansvaret for en tid. Jeg svarte ja, og trives i oppgavene. Allikevel er det slik at når du sitter med et overordnet ansvar for denne type institusjon, melder spørsmålet seg fort: Hva med økonomien, som i dag er veldig avhengig av støtte utenfra? Vil seminaret noen gang kunne stå på egne bein uten økonomisk støtte? Hva om Misjonssambandet trekker sin støtte, vil det bety kroken på døra? Eller har vi greid å utvikle seminaret slik at det allikevel kan drive sin virksomhet til velsignelse for enkeltpersoner?

Slik jeg ser det, må svaret bli både et ”ja” og et ”nei”. ”Ja”, fordi det etter mitt syn vil bety kroken på døra om støtten utenfra opphører. ”Nei” fordi jeg ser ingen realistisk mulighet til å utvikle seminaret slik at fortsatt drift vil være mulig uten støtte utenfra – med den profil og portefølje seminaret har i dag.

Det er nemlig ikke slik at teologi og pastorutdanning trekker til seg de store betalende studentmasser. Her i Peru, Bolivia og Ecuador samarbeider vi med små lutherske kirker med et begrenset behov for pastorer og andre menighetsledere, og svært anstrengt økonomi.

Fra 2015 og utover vil vi tilby andre studieprogrammer i teologi som vi tror vil øke antallet studenter. Men det betyr ikke at det økonomiske dilemma løses, snarere tvert imot. For hvordan er situasjonen? Vi har ikke studenter som kan betale selv for sin utdannelse. Kirkene de kommer fra, har heller ikke økonomi til å støtte sine studenter, for ikke å snakke om støtte til driften av seminaret, bl.a. vedlikehold og midler til å utvikle seminaret videre, bare for å nevne noe. Vi har ikke statlige tilskudd. Derfor er vi helt avhengig av tilskudd fra eier og andre mulige kilder.

Nå er det ikke bare SETELA som sliter med slike spørsmål. Vi samarbeider med et stort seminar i Lima som har en mye lengre historie og mange flere studenter enn SETELA. Dette seminaret fikk innvilget universitetsstatus tidligere i år. Studentene, som kommer fra mange evangeliske kirker, må betale en heftig sum for å studere der. Har de ikke økonomisk mulighet selv, må de søke andre sponsorer, for eksempel sine egne kirker, som i de fleste tilfeller er langt mer ressurssterke enn våre små, lutherske kirker. Våre studenter har ikke den samme mulighet. Derfor har misjonen helt fra starten betalt omtrent alt, stipendier inkludert.

Men allikevel, seminaret i Lima kan ikke drive uten sterk støtte utenfra, i deres tilfelle er det snakk om støttegrupper særlig i USA og Skottland.

Ser vi på de aller fleste private utdanningsinstitusjoner i Norge, er det vel slik at de har tre til fire finansieringsordninger: Statstilskudd i en eller annen form, studentinnbetalinger, gaver og andre egne inntekter, og tilskudd fra eier. SETELA har ingenting av dette, bortsett fra litt egne inntekter – resten betales av eier. Jeg kjenner ikke utviklingen på Fjellhaug Internasjonale Høgskole i detalj lenger. Også denne institusjonen eies av Misjonssambandet. Men jeg vil anta at høgskolen får betydelige overføringer fra eier fremdeles.

Slik er det også på de seminarer jeg har arbeidet på i andre land enn Peru. Verken i Indonesia eller Singapore nyter man godt av statstilskudd. Og selv om det i min tid der var studenter som betalte litt for seg, var det på langt nær nok til å sikre driften. Seminarene var helt avhengig av midler utenfra.

Konklusjon:

Jeg tror vi må innstille oss på at teologisk utdanning er dyrt. Ønsker vi å opprettholde slik utdanning, må vi være villig til å betale. Eller kanskje det er mulig å tenke i nye baner. Det får jeg heller komme tilbake til i et senere innlegg, forhåpentligvis før vi skriver 2015.

Reformasjonsfeiring tre dager til ende

496 år etter at Martin Luther offentliggjorde sine berømmelige 95 teser mot avlatshandelen i Den katolske kirke, ble jubileet feiret med brask og bram i SETELAs regi. For de som ikke vet det, SETELA står for «Seminario Teológico Luterano Andino», og er eid av NLM, og ligger i Arequipa i Sør-Peru. Lærere, administrasjon og studenter la ned en gedigen innsats for at dette skulle lykkes. Og det tror jeg at det gjorde. Vi er takknemlige både til Gud og mennesker.

Hva skjedde disse dagene?

Jo, den 31.oktober, altså på selve reformasjonsdagen, ble det arrangert en teologisk konferanse hvor tre temaer ble belyst. For det første: «Viktige historiske, kulturelle og religiøse hendinger som førte til den lutherske reformasjonen». Andre tema var «Viktige historiske hendinger under selve reformasjonen, med særlig vekt på årene 1517-1530». Så hadde vi invitert en representant for en ikke-luthersk kirke til å belyse temaet «Viktige elementer i reformasjonens betydning for kultur- og samfunnsliv generelt». Altså ikke bare for den lutherske bevegelse.

Fredag, 1.november, arrangerte vi «talentkveld». Dette var vår kirkes arena til å markere seg med spreke sang- musikk- og dramainnslag. Utrolig artig å se og høre. Det var stor kreativitet. Reformasjonen ble tolket og dramatisert. For ikke å snakke om sangen og musikken! Det var konkurranse om beste innslag, med premier til verdige vinnere. Flott på alle vis. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg får være med i et slikt fint miljø.

Lørdag, 2.november, var jeg veldig spent på. Vi hadde nemlig gått til det skritt å invitere en kjent buktaler fra Costa Rica og et kristent rockeband fra Argentina. Vi slo litt på stortromma og leide Arequipas storstue, Coliseo. Som rektor skalv jeg litt med tanke på økonomien, for dette ble et dyrt arrangement. Vi tok inngangspenger, og noen sier det var nærmere 3000 tilstede, langt over mine fryktsomme anslag. Så vi greier nok å dekke utgiftene – tror jeg.

Buktaleren, som forresten heter Coco og programmet hans kalles «Coco y su Pandilla», formidlet både evangeliet og det kristne livet på en utradisjonell, levende, artig og samtidig alvorlig måte. Han avsluttet med å invitere fram til podiet de som ville be om forbønn. Dette var jo omtrent som å være på vekkelsesmøte i Indonesia.

Ellers var det en fryd å lytte til sangen og musikken. Flere lokale artister deltok. Høydepunktet for mange, ikke minst den yngre garde, var bandet fra Argentina, Puerto Seguro. Det var mye lyd, kanskje litt i overkant for mine aldrende ører, men ikke verre enn at jeg frydet meg over fellesskapet med andre kristne på tvers av kirke- og aldersforskjeller. Hele arrangementet ble  regissert av vår utmerkede administrasjonsleder og hennes mann.

Hva var målet med disse dagene?

For det første ønsket vi å markere den lutherske reformasjonen og det viktige bibelske anliggende som gjennomsyret våre lutherske fedre, og som særmerker vår kirke i dag. Et gjennomgangstema var, i tråd med vår reformatoriske arv: «Den rettferdige av tro skal leve» (Rom.1,17).

For det andre ønsket vi å markere SETELA som en god teologisk utdannelsesinstitusjon på luthersk grunn, åpen for alle som tenker på tjeneste i Guds rike.

For det tredje ønsket vi å presentere vår lutherske kirke som en del av den evangeliske bevegelse i Peru og Arequipa.

Etter hva vi hører av tilbakemeldinger, har vi stor grunn til å være takknemlige. Gud har vært god imot oss!

Noen tanker om misjonsstrategi i lys av nådd-unådd

I mitt forrige innlegg prøvde jeg meg med noen betraktninger rundt spørsmålet om når et folk kan anses som nådd med det kristne budskap. Nå er spørsmålet: Hva bør dette få å si for vår misjonsstrategi?

Først vil jeg understreke at en levende misjonsbevegelse alltid må ha den hellige uro i seg, som fører til at vi stadig går videre – til dem som ikke kjenner Jesu navn overhodet. Slik sett er det stor forskjell på Peru der jo bor og virker, sammenlignet med områder i verden der evangeliet er totalt ukjent. Jeg er glad for at vår ledelse i NLM tenker både dristig og offensivt i så måte. Det er et dødstegn for en misjonsorganisasjon om visjonene slokner og erobringstrangen blir borte.

Det er spennende å gå inn i nye områder. Det appellerer til unge mennesker. Men jeg håper at det er noe mer enn bare et spennende prosjekt som driver oss inn i slike områder av verden. Jeg håper det er nøden som driver. Disse menneskene må vinnes for Jesus og himmelen! Det må være en forventning om at arbeidet skal bære frukter i form av kristenflokker, enten det er i det åpne eller det skjulte.

Så går det noen år, et nasjonalt lederskap har vokst fram. Det er helt naturlig at spørsmålet melder seg: Skal vi gå andre steder?

Hva gjør vi da? Forlater vi våre venner, for nå skal vi bruke ressursene våre andre steder?

Jeg synes det er vanskelig å svare. For jeg vil vel tro at noen steder er arbeidet kommet så langt at vi faktisk kan trekke oss helt ut, og på den måten få et nytt og annerledes forhold til den nasjonale kirken, et forhold som ikke lenger er preget av giver-mottaker relasjonen. Vi tror gjerne at når en nasjonal kirke er etablert, er kirken selvstendig. På papiret er det kanskje slik. Men realiteten er ofte at utenlandske penger og misjonsorganisasjoner både har makt og innflytelse – bevisst eller ubevisst. Noe som kan hindre en sunn nasjonalisering. Derfor må det alltid være slik at ansvarlig misjonsstrategi planlegger for utfasing.

Da jeg var på hovedkontoret for NLM, var det mange som ikke likte ordet utfasing. Etter mitt syn er det en avsporing å sloss om ord. Saken bør uansett være klar: Vi bør arbeide bevisst for at vi skal trekke oss ut, ikke bare for å ha ressurser til å gå til andre områder i verden, men også fordi avhengighet hindrer sunn vekst. Her kan det ikke være misjonærers tårer og kjærlighet til «sitt» land som avgjør saken.

Men hva er det da? Personlig har jeg mer sansen for å spørre slik noen gjør: Finnes det levende, lokale fellesskap som brenner for å nå ut med evangeliet? Store eller små? Er de i stand til å klare seg uten vår hjelp? Om svaret på siste spørsmål er «tja, kanskje», har de muligens godt av at vi trekker oss ut. Det finnes eksempler på at kirkeveksten har tatt av etter at pionerfasen var over og misjonærene reiste.

La meg gjøre en sammenligning: Vi kjenner til store nasjonale kirker der kirkeveksten er stor. Nye legges til i høyt tempo. Her tar de nasjonale ansvar på en langt bedre måte enn vi misjonærer. De kjenner folket sitt, og gløden og nøden driver dem. Jeg hørte selv en gang en kirkeleder si: «Vi klarer oss godt uten misjonærene, men ikke uten pengene». Kanskje de hadde godt av at både misjonærer og penger forsvant ut av bildet?

Så har vi en annen situasjon i et land med få kristne, men allikevel såpass mange at prosentdelen ligger i overkant av de 5 prosentene med kristen tilhørighet, eller 2 prosent evangelisk kristne, som i mye av misjonstenkningen kjennetegner et «nådd» folkeslag.

Nå tenker jeg selvfølgelig på Peru. Her samarbeider vi med en liten luthersk kirke, som i de senere år ikke har opplevd vekst, snarere tvert imot. De sliter med masse interne problemer og manglende tillit seg imellom. Det er dessverre også slik at vår samarbeidskirke er svært avhengig av den økonomiske støtten den får utenfra.

En ting til: Jeg finner ingen klar strategi hos kirkeledelsen for å nå inn i nye lag av folket. Det finnes for eksempel områder i Sør Peru, der vi holder til, som er totalt uberørt av evangeliet, blant Qechua- og Aymara-befolkningen. Mange snakker lite spansk, kan knapt nok lese og skrive. Gjemt og glemt er de. Så lenge det viktigste for kirken er å ansette pastorer i eksisterende menigheter, rekker ikke ressursene til.

Vi skal også merke oss at det er en hurtig voksende middelklasse i landet som ikke kjenner frelseren. Slik er det i Arequipa, der vi bor. Kan vi gjøre noe for å nå dem? Kirkeledelsen sier, «Vi ser nødvendigheten av et slikt arbeid, men det får dere misjonærer stelle med. Vi har ikke ressurser til å gå aktivt inn i det». Vi som har vært med noen år i forskjellige misjonskontekster, rynker litt på nesen. Kan det være god strategi? Ja, si det. Det er mange eksempler på at arbeid som samarbeidskirkene ikke har vært drivende i fra starten, sjelden lar seg integrere senere. Aller helst skulle visjonene være hos de nasjonale, og så kunne vi gå sammen. Men når det ikke er slik, hva gjør vi da? Da velger jeg å legge følelsene til side, og heller støtte et arbeid, drevet av misjonærer, inn mot nye målgrupper. Det er mennesker der også som må vinnes for Jesus. For ham kjenner de ikke.

Derfor kan vi etter mitt syn rett og slett ikke trappe ned nå, selv om målet for misjonens engasjement ganske riktig er nettopp det. Men ikke nå. Tiden er ikke inne.

Du som leser dette, be for Peru og den evangelisk lutherske kirken her. Be om visdom når nytt arbeid planlegges. Vi trenger så sårt forbønn. Vi trenger vekkelse og vi trenger en frimodig tillit til at Gud vil gripe inn!

Når er en folkegruppe nådd med evangeliet?

For en tid tilbake ble jeg minnet på at det nå er lenge siden jeg har «provosert» noen med mine blogginnlegg. Uff da, det har ikke vært meningen å provosere noen som helst. Men når det er sagt, kan jeg ikke nekte for at jeg synes det er interessant å reise problemstillinger innenfor misjonsfaget som kan avstedkomme kommentarer av forskjellig slag.

Denne gangen har jeg lyst til å reflektere litt over spørsmålet i overskriften. For her har både missiologer og andre kloke hoder fremmet forskjellig svar. Organisasjoner som tilbyr oss statistikker og annet hjelpemateriell, arbeider som oftest ut fra en klar definisjon av hvem som tilhører en «nådd» eller «minst-nådd» folkegruppe.

En type definisjon går ut på at et unådd eller minst nådd folk er en folkegruppe som ikke har et stedegent fellesskap av Jesus-troende mennesker, og som samtidig ikke har visjoner og ressurser nok til å evangelisere sin egen folkegruppe.

En annen definisjon, som er mye brukt i dag, opererer med «mindre enn 2% evangeliske kristne og mindre enn 5% med kristen tilhørighet» for en unådd folkegruppe (f.eks. Joshua Project).

Slike definisjoner kan være nyttige av flere årsaker. De kan bl.a. hjelpe misjonsledere til å bruke ressursene sine der nøden er størst. De minner oss også om at vi ikke skal undervurdere den lille gruppen av kristne som brenner for å nå mennesker med evangeliet. Robert Belair ved Princeton University har sagt at «The quality of a whole culture may be changed when two percent of its people have a new vision.» (Christianity Today, Oct. 2011:42).

Det er noe visst bibelsk over dette. Det var f.eks. en liten gruppe av 11 menn som møtte opp på fjellet i Galilea og fikk beskjed om å gå ut i all verden med evangeliet (Matt.28,18-20). Resultatet kjenner vi. I dag, 2000 år etterpå, er evangeliet forkynt og akseptert i vide kretser.

Men her er mer å si. Jeg sitter med en følelse av at når realitetene innhenter oss, blir det litt for enkelt å drive prosentregning i Guds rike. Historien vet å fortelle om områder med sterke kristne folkegrupper i tidligere tider, men som i dag må regnes som unådde eller i alle fall lite nådd. Jeg tenker ikke minst på Sentral Asia, Nord Afrika og det vi i dag kaller Tyrkia.

Hvorfor har det gått slik? Det er pekt på flere mulige årsaker, som f.eks. Islams frammarsj, kombinert med mangel på visjoner og erobringstrang blant de kristne, noe som gjerne slår inn med full tyngde etter et par generasjoner med vekst.

I skrivende stund sitter jeg i Peru, et fantastisk land med masse gudsdyrkelse. Her er det kirker, Kristusstatuer, kors, Mariafigurer, katolske prosesjoner i bøtter og spann. Alt dette vitner om gamle og dype katolske tradisjoner. Men samtidig er islettet av gammel inkatro sterkt til stede mange steder i landet. Vi snakker om religionsblanding av verste sort, som holder folket i et jerngrep.

Jeg spør: Er dette folket nådd? I henhold til statistikkene, misjonskartene og definisjonene må svaret bli «ja». For vi må jo si at det er minst 2% evangeliske kristne her, litt ujevnt fordelt utover landet riktignok. Dessuten har vekkelsene regnet over Sør Amerika i de senere år. Det har dryppet litt over Peru også.

Men nå tror nå jeg at Bibelen opererer med en annen type difinisjon av «nådd – unådd». Den lyder slik: Unådd er den som ikke ser lyset fra evangeliet om Kristi herlighet! (2.Kor.4,4).

Det minner litt om det Paulus skriver om sitt eget folk, jødene. «… de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand» (Rom.10,2). De har på en måte de beste forutsetninger. «Dem tilhører barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene. Dem tilhører fedrene, og fra dem er Kristus kommet etter kjødet, …» (Rom.9,4-5). Allikevel, fortsetter Paulus, «helt til denne dag ligger et dekke over deres hjerte når Moses blir lest» (2.Kor.3,15). Det er først når de omvender seg til Herren at dekket blir tatt bort (v.16).

Her i Peru er det mye nidkjærhet for Gud. De har Bibelen på sitt språk – i mange oversettelser. De har kors og kirker. Men lyset fra evangeliet er ukjent for de fleste. Jeg kommer ikke unna ordet i 2.Kor.4,4: «Denne verdens Gud har forblindet de vantros sinn». Det passer så godt: «Det ligger et dekke over deres hjerter!»

Kan vi da si at folket er nådd? Etter mitt syn må svaret bli «nei»! Og det aller viktigste: Han som vil at alle skal bli frelst, spør ikke etter prosenter. Når han sier alle, betyr det akkurat det.

Så var det dette med misjonsstrategi, da. Det vil jeg komme tilbake til i neste blogginnlegg.

Kallsbevissthet og et liv i radikal etterfølgelse av Jesus

Det var misjonærkallet som var utgangspunkt for mine tanker. Jeg vil avslutte disse betraktningene med noe som det kanskje er vanskeligst å snakke om: Er det slik at kallsbevisstheten er lavere i dag enn tidligere?

Jeg blir litt fristet til å svare «ja» på det spørsmålet. Jeg har sansen for det en dansk broder skriver i en kommentar på et av mine innlegg: «Vi oplæres af verden til at se livet som en konkurrence om at nå det bedste INDEN døden. Hos Jesus lærer vi i evangeliets lys, at det bedste for mig og min familie er, at være, hvor det tjener Jesu sag bedst, så vi er flere om det bedste FØR og EFTER døden. Når vi driver kristentilværelse med from loviskhed som rettesnor, bliver et ordentligt liv målestokken. Når kristentilværelsen bliver at Kristi kærlighed skaber en nød, der tvinger os, så kaster vi os ud, der hvor Han alene må bære os – i tillid til, at i en gudgivet tjeneste for Hans rige, så skal alt det andet nok komme i tilgift eftersom han ser, vi behøver det.»

Kloke og gode ord!

En annen kommentar peker på at dagens misjonærer er mindre radikale i etterfølgelsen av kallet enn i tidligere tider. Han mener at misjonsforkynnelsen hos oss ikke er radikal og utfordrende nok. Det har han sikkert rett i, sammenlignet med forkynnelsen i yngre misjonsbevegelser, f.eks. Ungdom i oppdrag. For ikke å snakke om de krav som stilles til misjonærer der. Kommentaren avsluttes med Josefs ord til sine brødre da de skulle reise for å bo i Egypt: “Se ikke med bekymring på den eiendom dere forlater, for det beste i hele Egypt skal være deres” (1.Mos 45:20).

Det etterlyses noen som kan gå foran, som gode rollemodeller; noen som viser i praksis hva det betyr å gi livet sitt til Jesus og å leve ut misjonærkallet. Med andre ord: Hva vil det si i praksis å følge en som selv var kallet tro til døden?

Ja hva skal vi si til dette?

Jeg vil i alle fall minne om det Jesus selv sa til de som ville følge ham inn i tjenesten: «Revene har huler, himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til. Til en annen sa han: Følg meg! Han sa: Herre, la meg først få lov til å gå bort og begrave min far. Men Jesus sa til ham: La de døde begrave sine døde. Gå du av sted og forkynn Guds rike. Det var også en annen som sa: Jeg vil følge deg, Herre. Men la meg først få lov til å si farvel til dem der hjemme. Men Jesus sa til ham: Ingen som legger hånden sin på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike» (Lukas 9:58-62).

Uansett hvordan vi tolker detaljene i denne fortellingen, kommer vi ikke unna at det å følge Jesus inn i tjenesten, er forbundet med forsakelse og et liv som styres av andre verdier enn de som gjelder i samfunnet vårt ellers.

Nå må ingen la seg forlede til å tro at dagens misjonærer ikke har noe å helle hodet sitt til, eller ikke har anledning til å begrave sine døde. Dessuten byr vår digitale verden på kontaktmuligheter med familie og venner i Norge som aldri har vært bedre enn i dag. Og så reiser vi misjonærer til hjemlandet mer enn noen gang. Allikevel er det en dyp åndelig sannhet i det som Jesus sa: «Ingen som legger hånden sin på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike».

Kallet koster. Det er heller ikke tilfeldig at det var i en situasjon der Jesus ga disiplene en nærmest umulig oppgave menneskelig sett, at han gam de dette løftet: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matt.28,20). Tenk, elleve stykker fikk kallet til å gjøre alle folkeslag til Jesu disipler! De trengte så visst at Jesus var med dem. Og så gikk de – i tro!

Er denne ånden levende hos oss i dag? Jeg bare spør – og har nok med å sende spørsmålet til meg selv!

Noen tanker om misjonsstrategi

En kommentar som har kommet på mine innlegg, peker på at vi er opphengt i gamle måter å tenke misjon på, som ikke uten videre passer for dagens misjonærer. Vi er jo alle barn av vår tid. Har misjonen maktet å ta dette tilstrekkelig innover seg?

Hva skal vi si til det? Kanskje det kan være fruktbart å ta utgangspunkt i NLMs misjonsstrategi. Vi ønsker å nå de minst nådde. Hvor finner vi dem i dag? Jo, saken er at de fleste såkalte «minst nådde» bor i store byer. Gjør vi nok for å nå de i våre misjonsland? La meg sakse litt fra en kommentar:

«Når man tenker på at folk i hele verden søker mot byer mener jeg det er på tide at NLM i sitt misjonsarbeid også i større grad gjør dette. Skal vi lære opp mennesker til å drive kristent arbeid rundt om i verden er vi avhengig av at vi kan lære dem å drive byarbeid. Jeg mener at vi må tenke på hva som er vår styrke, og hva vi kan bidra mest med. I Peru, som jeg naturligvis kjenner best, har vi lite å komme med når det gjelder landsbyarbeidet. Byarbeid, og satsning for å nå den oppvoksende generasjon kan vi derimot mer om».

Dette er en ganske så sprek kommentar som reiser to spørsmål som vi ikke så lett skal hoppe over.

For det første, legger vår strategi til rette for å nå de minst nådde – der de bor i dag, nemlig i verdens byer?

For det andre, er strategien tilstrekkelig fleksibel slik at unge misjonærer finner det meningsfullt å være med – bymennesker som mange er? Jeg har med vilje brukt uttrykket «tilstrekkelig fleksibel», for her går det ikke an å generalisere. Vi har også i dag unge mennesker (også «bymennesker») som ser sitt kall i svært så vanskelige områder – der noen av oss kan tenke at her er det nesten umulig, for ikke å si uforsvarlig å bo.

Jeg opplever ikke at denne kommentaren tar til orde for å snu opp ned på strategien, men for å oppjustere verdien av byarbeid. For, som allerede nevnt, de fleste av de minst nådde bor i byer, simpelthen fordi de fleste av verdens befolkning bor der. Selveste Paulus hadde en strategi med fokus på byarbeid.

Egentlig er dette en klassisk problemstilling i misjonshistorien. I evangelisk misjon har det alltid stått litt ekstra glans over arbeid blant mennesker som bor i «bushen» og har hatt minimal kontakt med sivilisasjonen. Det må også sies at arbeidet der har båret rikere frukter enn i mer moderne bysamfunn der arbeidet attpåtil koster mer. Gledestårene har sittet løst ved meldinger om evangeliets enorme gjennomslagskraft for eksempel i Etiopia. Takker vi ikke Gud for at vi har fått være med på dette, er det noe galt med oss.

Allikevel drister jeg meg til å spørre: Har vi en god nok strategi for å nå bymennesker? Jeg er ikke rette mann til å svare på det spørsmålet, men jeg vil gjerne gi det som en utfordring til de som bærer strategiansvar for utearbeidet ved hovedkontoret, og ikke minst de som skal legge detaljerte planer ute på feltene.

(Fortsettelse)