Noen tanker om misjonsstrategi

En kommentar som har kommet på mine innlegg, peker på at vi er opphengt i gamle måter å tenke misjon på, som ikke uten videre passer for dagens misjonærer. Vi er jo alle barn av vår tid. Har misjonen maktet å ta dette tilstrekkelig innover seg?

Hva skal vi si til det? Kanskje det kan være fruktbart å ta utgangspunkt i NLMs misjonsstrategi. Vi ønsker å nå de minst nådde. Hvor finner vi dem i dag? Jo, saken er at de fleste såkalte «minst nådde» bor i store byer. Gjør vi nok for å nå de i våre misjonsland? La meg sakse litt fra en kommentar:

«Når man tenker på at folk i hele verden søker mot byer mener jeg det er på tide at NLM i sitt misjonsarbeid også i større grad gjør dette. Skal vi lære opp mennesker til å drive kristent arbeid rundt om i verden er vi avhengig av at vi kan lære dem å drive byarbeid. Jeg mener at vi må tenke på hva som er vår styrke, og hva vi kan bidra mest med. I Peru, som jeg naturligvis kjenner best, har vi lite å komme med når det gjelder landsbyarbeidet. Byarbeid, og satsning for å nå den oppvoksende generasjon kan vi derimot mer om».

Dette er en ganske så sprek kommentar som reiser to spørsmål som vi ikke så lett skal hoppe over.

For det første, legger vår strategi til rette for å nå de minst nådde – der de bor i dag, nemlig i verdens byer?

For det andre, er strategien tilstrekkelig fleksibel slik at unge misjonærer finner det meningsfullt å være med – bymennesker som mange er? Jeg har med vilje brukt uttrykket «tilstrekkelig fleksibel», for her går det ikke an å generalisere. Vi har også i dag unge mennesker (også «bymennesker») som ser sitt kall i svært så vanskelige områder – der noen av oss kan tenke at her er det nesten umulig, for ikke å si uforsvarlig å bo.

Jeg opplever ikke at denne kommentaren tar til orde for å snu opp ned på strategien, men for å oppjustere verdien av byarbeid. For, som allerede nevnt, de fleste av de minst nådde bor i byer, simpelthen fordi de fleste av verdens befolkning bor der. Selveste Paulus hadde en strategi med fokus på byarbeid.

Egentlig er dette en klassisk problemstilling i misjonshistorien. I evangelisk misjon har det alltid stått litt ekstra glans over arbeid blant mennesker som bor i «bushen» og har hatt minimal kontakt med sivilisasjonen. Det må også sies at arbeidet der har båret rikere frukter enn i mer moderne bysamfunn der arbeidet attpåtil koster mer. Gledestårene har sittet løst ved meldinger om evangeliets enorme gjennomslagskraft for eksempel i Etiopia. Takker vi ikke Gud for at vi har fått være med på dette, er det noe galt med oss.

Allikevel drister jeg meg til å spørre: Har vi en god nok strategi for å nå bymennesker? Jeg er ikke rette mann til å svare på det spørsmålet, men jeg vil gjerne gi det som en utfordring til de som bærer strategiansvar for utearbeidet ved hovedkontoret, og ikke minst de som skal legge detaljerte planer ute på feltene.

(Fortsettelse)

Advertisements

Misjonærers forhold til NLM

Jeg takker for mange gode innspill i forbindelse med de tanker som jeg har gitt uttrykk for om misjonærkallet. Jeg beklager at jeg ikke har kommet med en bebudet kommentar fra min side før nå. Det er vel vanlig å skylde på tidsklemmen. Samtidig må jeg innrømme at de mange innspillene har satt tankene i sving. Dette ble mye vanskeligere enn jeg først hadde tenkt. Men la meg allikevel prøve. Nå tror jeg ikke at jeg greier å begrense meg til bare et innlegg. For da blir det for langt.

For det første synes jeg det er trist å lese at noen sitter med det inntrykk at misjonærer ikke er interessante i heimearbeidet. Jeg undres på hvorfor dette inntrykket har festet seg hos noen. Jeg er i alle fall sikker på at de som har ansvar for arbeidet i Norge, ikke uten videre er enig. Når jeg nå reiser blant misjonsfolket vårt, hører jeg rett som det er at vi skulle hatt flere misjonærer i reisevirksomhet. Mitt bestemte inntrykk er at vi er svært så velkomne.

Jeg tror vi må søke andre forklaringer på at det er så få som reiser i heimearbeidet. En forklaring kan kanskje være at NLM er begrenset når det gjelder «jobbtilbud». Både økonomien og behovene setter dessverre grenser. Jeg tror også at vi må se i øynene at det ikke alltid er lett å oppfylle hjemkomne misjonærers ønsker. Svært få kan tenke seg forkynnertjeneste på hovedstyrets eller regionenes reiseruter.

Det kan være mange årsaker til det. For eksempel at slikt arbeid ikke passer for alle. De kjenner ikke på noe kall til omreisende forkynnervirksomhet. Det må respekteres. Men da er det begrenset hva NLM har å tilby. Det måtte være om det skulle oppstå en vakanse på en av våre institusjoner, en skole, for eksempel. Noe som igjen krever riktig kompetanse. For noen kan det dessuten være en utfordring å flytte og bosette seg der de ikke har bodd tidligere, som kan være tilfelle for noen stillinger. Mange misjonærer er veletablert i Norge med eget hus i nærheten av familie og venner. De ønsker ikke å flytte, selv om flytting ikke er noe særsyn i det norske arbeidsmarkedet. Av og til kreves det i mange bransjer. Men med tanke på den spesielle situasjon mange opplever ved hjemkomst etter flere år ute, må det etter mitt syn respekteres at mange ønsker kjente omgivelser når de reetablerer seg i Norge, ikke minst av hensyn til barna.

Men da tror jeg at vi må se i øynene at ikke alle misjonærer kan regne med å få ansettelse i NLM etter endt kontraktsperiode, selv om de i utgangspunktet kunne tenkt seg det.

Nå håper jeg at flest mulig finner sin plass i NLMs arbeid i Norge, selv om man ikke er ansatt. Det går an å være aktiv i det lokale arbeidet uten et ansettelsesforhold.

Det andre jeg vil kommentere er tanker som har kommet fram i kommentarene om NLM kan legge forholdene bedre til rette for langtidstjeneste og fortsatt engasjement i misjonen enn det en har maktet så langt. Kanskje det har noe med strategi å gjøre?

(Fortsettelse)