Gresk er og blir «gresk» for de fleste

Jeg synes det er flott å undervise ivrige ungdommer på SETELA (NLMs teologiske seminar i Peru). Det har jeg nå holdt på med i snart 2 år, siden jeg første gang satte mine ben i klasserommet, og prøvde å formidle litt kunnskap om moderne teologiske retninger. Det skjedde på et meget vaklende spansk. Selv om det ikke er perfekt nå heller, så har det heldigvis bedret seg betraktelig.

Men altså, dette semesteret underviser jeg i gresk grammatikk. Det er en utfordring i seg selv. I tillegg er flere av studentene heller svake i spansk grammatikk. De har jo fått språket inn med morsmelken, så de snakker automatisk riktig i en imponerende fart. Noen av dem har ikke peiling på hva et verb i «condicional» eller «subjunctivo» (konjunktiv) betyr. Men formene sitter automatisk når de snakker.

Alle vil skjønne at det er en utfordring for studentene når de skal lære om activo, medio-pasivo, presente, imperfecto, aoristo, perfecto, participio, verbos irregulares, osv, osv. Jeg har inntrykk av at noen henger med, mens andre blir etter hvert tomme i blikket. Jeg prøver så godt jeg kan å gjøre det enkelt, krydret med morsomheter. Så får vi se hvordan det går til slutt. Tester og prøver har slett ikke vært så verst. Og nå nærmer eksamen seg.

Vel, dette var egentlig ment som en innledning til et viktig spørsmål: Er det riktig å bruke såpass mye tid på gresk i en treårig teologiutdanning som særlig sikter på forskjellige menighetstjenester? Jeg tror svært få av mine pastorvenner her i Peru, bruker gresken i sitt arbeid, enten det nå dreier seg om prekenforberedelser eller personlig studium.

Da jeg studerte teologi for en liten mannsalder siden, hadde vi ikke mange hjelpemidler til å nyttiggjøre oss gresk i studiet uten å kunne språket. Selvfølgelig hadde vi Novum, leksika og Schmoller’s Handkoncordanz og kommentarer. De fleste krevde kunnskap i gresk for å dra nytte av dem. I dag er situasjonen en annen. Vi har hjelpemidler over en lav sko. Det er enkelt å finne hjelp på internett; vi har interlineære nytestamenter, og forskjellige studiebibler ut fra den greske grunntekst, for å nevne noe.

Kanskje vi skulle bruke mer tid på å gi studentene grundig innføring i bruken av forskjellige hjelpemidler. Et problem er at mange av hjelpemidlene som finnes, koster en del. Ikke alle vil ha råd til det, vil jeg tro.

Nå er det mulig å stille et enda mer radikalt spørsmål: Er det nødvendig å studere gresk for å tjene som pastor i menigheten? Med andre ord: Blir de bedre pastorer av å studere gresk? Det finnes i dag hjelpemidler både på engelsk og spansk som gir god innføring i tolkningsspørsmål uten å kreve at leserne kan gresk. Da jeg var ansatt på Singapore Bible College underviste jeg på kveldsbibelskolen der et kurs i hvordan bruke Thomson’s Chain Reference Bible på en effektiv måte. Jeg har for min del hatt mye nytte av denne og andre studiebibler. Thomson finnes nå på spansk. Dette er bare et eksempel. Det finnes andre også.

Det vil alltids være studenter som i sitt fremtidige arbeid med bibeltekstene vil nyte godt av god innføring i gresk. Det skal vi ikke se bort fra. Men målt opp mot målsetningen med teologistudiet på SETELA må det være lov å stille disse spørsmålene, selv om slett ikke alle vil være enig i mine vurderinger.

Advertisements

Teologisk utdanning og økonomi

Jeg er ikke blant de flittigste blogg-skrivere. Jeg er flinkere til å lese andres blogger. Noen ganger blir jeg glad og takknemlig over å kjenne kloke mennesker som lærer meg noe nytt gjennom det de skriver. Andre ganger bli jeg provosert, og får lyst til å skrive en sur kommentar. Nå er det sjelden klokt å reagere i øyeblikkets affekt. Så etter litt betenkningstid, blir det som regel ikke noe av. Eller kanskje en noe mer reflektert reaksjon.

Nå har jeg lyst til å skrive litt om et tema som har opptatt meg veldig de senere år, ikke minst etter at kona mi og jeg kom til Peru for snart 2 år siden. Jeg skulle ta fatt på undervisning på Misjonssambandets teologiske seminar (SETELA) i Arequipa.

Etter hvert ble det spørsmål om jeg kunne ta på meg rektor-ansvaret for en tid. Jeg svarte ja, og trives i oppgavene. Allikevel er det slik at når du sitter med et overordnet ansvar for denne type institusjon, melder spørsmålet seg fort: Hva med økonomien, som i dag er veldig avhengig av støtte utenfra? Vil seminaret noen gang kunne stå på egne bein uten økonomisk støtte? Hva om Misjonssambandet trekker sin støtte, vil det bety kroken på døra? Eller har vi greid å utvikle seminaret slik at det allikevel kan drive sin virksomhet til velsignelse for enkeltpersoner?

Slik jeg ser det, må svaret bli både et ”ja” og et ”nei”. ”Ja”, fordi det etter mitt syn vil bety kroken på døra om støtten utenfra opphører. ”Nei” fordi jeg ser ingen realistisk mulighet til å utvikle seminaret slik at fortsatt drift vil være mulig uten støtte utenfra – med den profil og portefølje seminaret har i dag.

Det er nemlig ikke slik at teologi og pastorutdanning trekker til seg de store betalende studentmasser. Her i Peru, Bolivia og Ecuador samarbeider vi med små lutherske kirker med et begrenset behov for pastorer og andre menighetsledere, og svært anstrengt økonomi.

Fra 2015 og utover vil vi tilby andre studieprogrammer i teologi som vi tror vil øke antallet studenter. Men det betyr ikke at det økonomiske dilemma løses, snarere tvert imot. For hvordan er situasjonen? Vi har ikke studenter som kan betale selv for sin utdannelse. Kirkene de kommer fra, har heller ikke økonomi til å støtte sine studenter, for ikke å snakke om støtte til driften av seminaret, bl.a. vedlikehold og midler til å utvikle seminaret videre, bare for å nevne noe. Vi har ikke statlige tilskudd. Derfor er vi helt avhengig av tilskudd fra eier og andre mulige kilder.

Nå er det ikke bare SETELA som sliter med slike spørsmål. Vi samarbeider med et stort seminar i Lima som har en mye lengre historie og mange flere studenter enn SETELA. Dette seminaret fikk innvilget universitetsstatus tidligere i år. Studentene, som kommer fra mange evangeliske kirker, må betale en heftig sum for å studere der. Har de ikke økonomisk mulighet selv, må de søke andre sponsorer, for eksempel sine egne kirker, som i de fleste tilfeller er langt mer ressurssterke enn våre små, lutherske kirker. Våre studenter har ikke den samme mulighet. Derfor har misjonen helt fra starten betalt omtrent alt, stipendier inkludert.

Men allikevel, seminaret i Lima kan ikke drive uten sterk støtte utenfra, i deres tilfelle er det snakk om støttegrupper særlig i USA og Skottland.

Ser vi på de aller fleste private utdanningsinstitusjoner i Norge, er det vel slik at de har tre til fire finansieringsordninger: Statstilskudd i en eller annen form, studentinnbetalinger, gaver og andre egne inntekter, og tilskudd fra eier. SETELA har ingenting av dette, bortsett fra litt egne inntekter – resten betales av eier. Jeg kjenner ikke utviklingen på Fjellhaug Internasjonale Høgskole i detalj lenger. Også denne institusjonen eies av Misjonssambandet. Men jeg vil anta at høgskolen får betydelige overføringer fra eier fremdeles.

Slik er det også på de seminarer jeg har arbeidet på i andre land enn Peru. Verken i Indonesia eller Singapore nyter man godt av statstilskudd. Og selv om det i min tid der var studenter som betalte litt for seg, var det på langt nær nok til å sikre driften. Seminarene var helt avhengig av midler utenfra.

Konklusjon:

Jeg tror vi må innstille oss på at teologisk utdanning er dyrt. Ønsker vi å opprettholde slik utdanning, må vi være villig til å betale. Eller kanskje det er mulig å tenke i nye baner. Det får jeg heller komme tilbake til i et senere innlegg, forhåpentligvis før vi skriver 2015.