Kallsbevissthet og et liv i radikal etterfølgelse av Jesus

Det var misjonærkallet som var utgangspunkt for mine tanker. Jeg vil avslutte disse betraktningene med noe som det kanskje er vanskeligst å snakke om: Er det slik at kallsbevisstheten er lavere i dag enn tidligere?

Jeg blir litt fristet til å svare «ja» på det spørsmålet. Jeg har sansen for det en dansk broder skriver i en kommentar på et av mine innlegg: «Vi oplæres af verden til at se livet som en konkurrence om at nå det bedste INDEN døden. Hos Jesus lærer vi i evangeliets lys, at det bedste for mig og min familie er, at være, hvor det tjener Jesu sag bedst, så vi er flere om det bedste FØR og EFTER døden. Når vi driver kristentilværelse med from loviskhed som rettesnor, bliver et ordentligt liv målestokken. Når kristentilværelsen bliver at Kristi kærlighed skaber en nød, der tvinger os, så kaster vi os ud, der hvor Han alene må bære os – i tillid til, at i en gudgivet tjeneste for Hans rige, så skal alt det andet nok komme i tilgift eftersom han ser, vi behøver det.»

Kloke og gode ord!

En annen kommentar peker på at dagens misjonærer er mindre radikale i etterfølgelsen av kallet enn i tidligere tider. Han mener at misjonsforkynnelsen hos oss ikke er radikal og utfordrende nok. Det har han sikkert rett i, sammenlignet med forkynnelsen i yngre misjonsbevegelser, f.eks. Ungdom i oppdrag. For ikke å snakke om de krav som stilles til misjonærer der. Kommentaren avsluttes med Josefs ord til sine brødre da de skulle reise for å bo i Egypt: “Se ikke med bekymring på den eiendom dere forlater, for det beste i hele Egypt skal være deres” (1.Mos 45:20).

Det etterlyses noen som kan gå foran, som gode rollemodeller; noen som viser i praksis hva det betyr å gi livet sitt til Jesus og å leve ut misjonærkallet. Med andre ord: Hva vil det si i praksis å følge en som selv var kallet tro til døden?

Ja hva skal vi si til dette?

Jeg vil i alle fall minne om det Jesus selv sa til de som ville følge ham inn i tjenesten: «Revene har huler, himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til. Til en annen sa han: Følg meg! Han sa: Herre, la meg først få lov til å gå bort og begrave min far. Men Jesus sa til ham: La de døde begrave sine døde. Gå du av sted og forkynn Guds rike. Det var også en annen som sa: Jeg vil følge deg, Herre. Men la meg først få lov til å si farvel til dem der hjemme. Men Jesus sa til ham: Ingen som legger hånden sin på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike» (Lukas 9:58-62).

Uansett hvordan vi tolker detaljene i denne fortellingen, kommer vi ikke unna at det å følge Jesus inn i tjenesten, er forbundet med forsakelse og et liv som styres av andre verdier enn de som gjelder i samfunnet vårt ellers.

Nå må ingen la seg forlede til å tro at dagens misjonærer ikke har noe å helle hodet sitt til, eller ikke har anledning til å begrave sine døde. Dessuten byr vår digitale verden på kontaktmuligheter med familie og venner i Norge som aldri har vært bedre enn i dag. Og så reiser vi misjonærer til hjemlandet mer enn noen gang. Allikevel er det en dyp åndelig sannhet i det som Jesus sa: «Ingen som legger hånden sin på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike».

Kallet koster. Det er heller ikke tilfeldig at det var i en situasjon der Jesus ga disiplene en nærmest umulig oppgave menneskelig sett, at han gam de dette løftet: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matt.28,20). Tenk, elleve stykker fikk kallet til å gjøre alle folkeslag til Jesu disipler! De trengte så visst at Jesus var med dem. Og så gikk de – i tro!

Er denne ånden levende hos oss i dag? Jeg bare spør – og har nok med å sende spørsmålet til meg selv!

Advertisements

Noen tanker om misjonsstrategi

En kommentar som har kommet på mine innlegg, peker på at vi er opphengt i gamle måter å tenke misjon på, som ikke uten videre passer for dagens misjonærer. Vi er jo alle barn av vår tid. Har misjonen maktet å ta dette tilstrekkelig innover seg?

Hva skal vi si til det? Kanskje det kan være fruktbart å ta utgangspunkt i NLMs misjonsstrategi. Vi ønsker å nå de minst nådde. Hvor finner vi dem i dag? Jo, saken er at de fleste såkalte «minst nådde» bor i store byer. Gjør vi nok for å nå de i våre misjonsland? La meg sakse litt fra en kommentar:

«Når man tenker på at folk i hele verden søker mot byer mener jeg det er på tide at NLM i sitt misjonsarbeid også i større grad gjør dette. Skal vi lære opp mennesker til å drive kristent arbeid rundt om i verden er vi avhengig av at vi kan lære dem å drive byarbeid. Jeg mener at vi må tenke på hva som er vår styrke, og hva vi kan bidra mest med. I Peru, som jeg naturligvis kjenner best, har vi lite å komme med når det gjelder landsbyarbeidet. Byarbeid, og satsning for å nå den oppvoksende generasjon kan vi derimot mer om».

Dette er en ganske så sprek kommentar som reiser to spørsmål som vi ikke så lett skal hoppe over.

For det første, legger vår strategi til rette for å nå de minst nådde – der de bor i dag, nemlig i verdens byer?

For det andre, er strategien tilstrekkelig fleksibel slik at unge misjonærer finner det meningsfullt å være med – bymennesker som mange er? Jeg har med vilje brukt uttrykket «tilstrekkelig fleksibel», for her går det ikke an å generalisere. Vi har også i dag unge mennesker (også «bymennesker») som ser sitt kall i svært så vanskelige områder – der noen av oss kan tenke at her er det nesten umulig, for ikke å si uforsvarlig å bo.

Jeg opplever ikke at denne kommentaren tar til orde for å snu opp ned på strategien, men for å oppjustere verdien av byarbeid. For, som allerede nevnt, de fleste av de minst nådde bor i byer, simpelthen fordi de fleste av verdens befolkning bor der. Selveste Paulus hadde en strategi med fokus på byarbeid.

Egentlig er dette en klassisk problemstilling i misjonshistorien. I evangelisk misjon har det alltid stått litt ekstra glans over arbeid blant mennesker som bor i «bushen» og har hatt minimal kontakt med sivilisasjonen. Det må også sies at arbeidet der har båret rikere frukter enn i mer moderne bysamfunn der arbeidet attpåtil koster mer. Gledestårene har sittet løst ved meldinger om evangeliets enorme gjennomslagskraft for eksempel i Etiopia. Takker vi ikke Gud for at vi har fått være med på dette, er det noe galt med oss.

Allikevel drister jeg meg til å spørre: Har vi en god nok strategi for å nå bymennesker? Jeg er ikke rette mann til å svare på det spørsmålet, men jeg vil gjerne gi det som en utfordring til de som bærer strategiansvar for utearbeidet ved hovedkontoret, og ikke minst de som skal legge detaljerte planer ute på feltene.

(Fortsettelse)

Misjonærers forhold til NLM

Jeg takker for mange gode innspill i forbindelse med de tanker som jeg har gitt uttrykk for om misjonærkallet. Jeg beklager at jeg ikke har kommet med en bebudet kommentar fra min side før nå. Det er vel vanlig å skylde på tidsklemmen. Samtidig må jeg innrømme at de mange innspillene har satt tankene i sving. Dette ble mye vanskeligere enn jeg først hadde tenkt. Men la meg allikevel prøve. Nå tror jeg ikke at jeg greier å begrense meg til bare et innlegg. For da blir det for langt.

For det første synes jeg det er trist å lese at noen sitter med det inntrykk at misjonærer ikke er interessante i heimearbeidet. Jeg undres på hvorfor dette inntrykket har festet seg hos noen. Jeg er i alle fall sikker på at de som har ansvar for arbeidet i Norge, ikke uten videre er enig. Når jeg nå reiser blant misjonsfolket vårt, hører jeg rett som det er at vi skulle hatt flere misjonærer i reisevirksomhet. Mitt bestemte inntrykk er at vi er svært så velkomne.

Jeg tror vi må søke andre forklaringer på at det er så få som reiser i heimearbeidet. En forklaring kan kanskje være at NLM er begrenset når det gjelder «jobbtilbud». Både økonomien og behovene setter dessverre grenser. Jeg tror også at vi må se i øynene at det ikke alltid er lett å oppfylle hjemkomne misjonærers ønsker. Svært få kan tenke seg forkynnertjeneste på hovedstyrets eller regionenes reiseruter.

Det kan være mange årsaker til det. For eksempel at slikt arbeid ikke passer for alle. De kjenner ikke på noe kall til omreisende forkynnervirksomhet. Det må respekteres. Men da er det begrenset hva NLM har å tilby. Det måtte være om det skulle oppstå en vakanse på en av våre institusjoner, en skole, for eksempel. Noe som igjen krever riktig kompetanse. For noen kan det dessuten være en utfordring å flytte og bosette seg der de ikke har bodd tidligere, som kan være tilfelle for noen stillinger. Mange misjonærer er veletablert i Norge med eget hus i nærheten av familie og venner. De ønsker ikke å flytte, selv om flytting ikke er noe særsyn i det norske arbeidsmarkedet. Av og til kreves det i mange bransjer. Men med tanke på den spesielle situasjon mange opplever ved hjemkomst etter flere år ute, må det etter mitt syn respekteres at mange ønsker kjente omgivelser når de reetablerer seg i Norge, ikke minst av hensyn til barna.

Men da tror jeg at vi må se i øynene at ikke alle misjonærer kan regne med å få ansettelse i NLM etter endt kontraktsperiode, selv om de i utgangspunktet kunne tenkt seg det.

Nå håper jeg at flest mulig finner sin plass i NLMs arbeid i Norge, selv om man ikke er ansatt. Det går an å være aktiv i det lokale arbeidet uten et ansettelsesforhold.

Det andre jeg vil kommentere er tanker som har kommet fram i kommentarene om NLM kan legge forholdene bedre til rette for langtidstjeneste og fortsatt engasjement i misjonen enn det en har maktet så langt. Kanskje det har noe med strategi å gjøre?

(Fortsettelse)

Ny utreise? En personlig refleksjon

Hvorfor er misjonærperiodene blitt kortere og færre? Hvorfor blir mange i Norge etter en periode eller to ute? Det er kanskje det mest ømtålige spørsmålet av de som jeg stilte i forrige innlegg, fordi det kan oppfattes veldig personlig. For noen kan det være smertefullt å reflektere over dette spørsmålet, og jeg ønsker på ingen måte å legge sten til byrden.

For det er mange årsaker til at de som en gang reiste ut, kommer hjem og ikke reiser ut igjen. Det kan være familiesituasjonen både hjemme og ute; det kan være helsesituasjonen; det kan være barnas skolegang. Det kan også være at kallet har endret seg, eller at misjonen utfordret til andre oppgaver som en fikk tro for å si ja til. Noen har også reist hjem fordi de syntes det ble for lite norsk oppvekstmiljø for barna. Det er også de som er blitt veldig skuffet over misjonens håndtering av dem selv eller av saker som lett kan oppstå i et tett misjonærfellesskap. Andre har rett og slett blitt så uenig i misjonens profil og ståsted at de av den grunn har trukket seg ut og ikke reist ut igjen. For noen er det sikkert også andre forhold jeg ikke har nevnt.

Hva skal vi si til dette? Det finnes nok ingen enkle svar. Men et litt ransakende søkelys har jeg lyst til å rette mot oss som en gang fikk kallet til å reise ut i misjonens tjeneste. Flere av oss utdannet oss til å bli misjonærer, men så ble vi altså hjemme allikevel etter en kortere eller lengre tid ute. Jeg synes dette er ransakende fordi det rører ved et ømt punkt hos meg selv. Vi kom hjem i 1995, og har ikke vært i misjonens tjeneste ute siden da.

La meg heller gjøre det litt personlig og spørre: Har kona mi og jeg egentlig noen god grunn til ikke å reise ut igjen? Vi har så visst prøvd å finne gode årsaker. Vi synes at vi får stå i rike oppgaver hver på vår plass. Vi har begge, både mann og kone, et godt arbeid som vi trives med. Vi har familie rundt oss, etter hvert er det blitt ni barnebarn. Vi er glade i dem alle sammen og vil savne dem. Vi har venner og et godt åndelig fellesskap på bedehuset. Dessuten er vi for gamle til å tenke på ny utreise. Vi må også si at materielt sett har vi det godt, så godt at tanken på å bryte opp synes fjern. Vi har etablert oss med hus og hytte. Så er vi av alle ting kommet i den alder at vi er bekymret for pensjonen! Blir den til å leve med? Det er fælt å si det, men holder materialismen på å kvele oss? Er ikke kallet Gud en gang ga bestemmende i livet vårt lenger?

Vi har også prøvd å finne litt mer “åndelige” årsaker til å ikke reise ut. Jeg har da hørt noen ganger at det er bruk for oss i Norge. Dessuten har vi fått nye landsmenn som i mange tilfeller kommer fra land der vi har arbeid. Det må da være bedre å nå dem i Norge? Hvorfor reise ut når vi har misjonsmarken på vår egen dørstokk? Den åndelige situasjon i folket vårt er slik at nå må vi fokusere fullt ut på arbeid i Norge, vil mange si.

Jo da, det er sant alt dette. Og ære være alle dem som har sin kallsoppgave i vårt eget land, enten det nå er som ansatt i kristent arbeid, eller det er i det frivillige arbeidet og i hjem, nabolag og på arbeidsplass.

Men for oss gnager spørsmålet fremdeles: Var det en misforståelse at Gud kalte og ledet oss til misjonærtjeneste? Eller var det bare en midlertidig plassering? For oss har svaret blitt: Nei, Gud som en gang kalte og ledet, “angrer ikke sine nådegaver og sitt kall” (Rom.11,29). Derfor har vi måttet si til Gud: “Se, her er vi, send oss!”

Men her er enda mer å si før jeg kan la dette temaet ligge. Det får komme i neste innlegg.

Hvor er det blitt av misjonærkallet?

Denne bloggen heter “Ola på viddene”. Med det jeg skriver nå, står jeg nok i fare for havne litt utpå. Men det får stå sin prøve.

Jeg har reist en del blant misjonsfolket i NLM, og fått følgende spørsmål: “Hvorfor taler dere ikke mer om misjonærkallet?” Noen la også til at det ble talt mer og tydeligere om det tidligere.

Nå har det vært påpekt at uttrykket “kall til tjeneste” ikke finnes i Bibelen. Ordet “kall” er forbeholdt kallet til frelse. Det er muligens riktig, når det gjelder ordet “kall”. Men det betyr ikke at saken ikke er dokumentert grundig i Bibelen.

Så er det en kjensgjerning at vi har færre misjonærer i aktiv tjeneste i dag enn tidligere. Det er også forholdsvis få misjonærer som utdannes på Fjellhaug for tiden. Ikke at det er nytt av året. Nei da, det har vært en negativ utvikling over mange år. Er det kallsforkynnelsen som har sviktet?

Så har vi etter hvert fått noen flotte misjonærer fra andre sammenhenger enn NLM. De jeg kjenner, legger ned en fin innsats i arbeidet ute. Men de har ingen tilknytning til det misjonsfolk som har sendt dem ut. Vi ønsker dem hjertelig velkommen i vårt fellesskap. Det er berikende på mange måter å ha dem som medarbeidere. Men samtidig melder tanken seg: Hvorfor er det ikke flere med NLM bakgrunn som melder seg til tjeneste?

En annen sak er at misjonærperiodene blir færre og kortere. Hva kan årsakene være til det, mon tro?

En ting til: Det er mange i Norge som har vært ute på feltene våre i kortere eller lengre tid, men som i dag er i arbeid i Norge i NLM eller andre steder. Jeg hørte for ikke lenge siden at bare i Peru har over 100 misjonærer hatt sin tjeneste, men de er ikke der i dag. Det samme gjelder visst for Bolivia. Våre nasjonale brødre og søstre taler med glød om tiden de var der, samtidig som de etterlyser større kontinuitet i misjonens arbeid i dag. Folk kommer og går. Det blir vanskeligere å få til meningsfulle vennskaps- og samfunnsbånd når det er slik. Å opparbeide seg nødvendig tillit og respekt tar ofte tid, for ikke å snakke om det å komme på innsiden av den lokale kulturen. Da tenker jeg ikke først og fremst på tilegnet kunnskap om folket en er satt til å tjene iblant. Jeg tenker mer på at misjonærene i sitt hjerte og sine handlinger identifiserer seg med folket fordi de er glade i dem. De nasjonale kristne kjenner ikke misjonærene på godt og ondt slik de gjerne gjorde før. Hvorfor er det blitt slik?

Dette var noen spørsmål som jeg har gått med i lengre tid. I mitt neste innlegg vil jeg prøve å peke på noen forhold som muligens kan ligge bak, slik jeg opplever situasjonen. Dere som leser dette, får ta det for det det er. Jeg gjør ikke krav på å ha funnet utfyllende svar.