Noen tanker om misjonsstrategi i lys av nådd-unådd

I mitt forrige innlegg prøvde jeg meg med noen betraktninger rundt spørsmålet om når et folk kan anses som nådd med det kristne budskap. Nå er spørsmålet: Hva bør dette få å si for vår misjonsstrategi?

Først vil jeg understreke at en levende misjonsbevegelse alltid må ha den hellige uro i seg, som fører til at vi stadig går videre – til dem som ikke kjenner Jesu navn overhodet. Slik sett er det stor forskjell på Peru der jo bor og virker, sammenlignet med områder i verden der evangeliet er totalt ukjent. Jeg er glad for at vår ledelse i NLM tenker både dristig og offensivt i så måte. Det er et dødstegn for en misjonsorganisasjon om visjonene slokner og erobringstrangen blir borte.

Det er spennende å gå inn i nye områder. Det appellerer til unge mennesker. Men jeg håper at det er noe mer enn bare et spennende prosjekt som driver oss inn i slike områder av verden. Jeg håper det er nøden som driver. Disse menneskene må vinnes for Jesus og himmelen! Det må være en forventning om at arbeidet skal bære frukter i form av kristenflokker, enten det er i det åpne eller det skjulte.

Så går det noen år, et nasjonalt lederskap har vokst fram. Det er helt naturlig at spørsmålet melder seg: Skal vi gå andre steder?

Hva gjør vi da? Forlater vi våre venner, for nå skal vi bruke ressursene våre andre steder?

Jeg synes det er vanskelig å svare. For jeg vil vel tro at noen steder er arbeidet kommet så langt at vi faktisk kan trekke oss helt ut, og på den måten få et nytt og annerledes forhold til den nasjonale kirken, et forhold som ikke lenger er preget av giver-mottaker relasjonen. Vi tror gjerne at når en nasjonal kirke er etablert, er kirken selvstendig. På papiret er det kanskje slik. Men realiteten er ofte at utenlandske penger og misjonsorganisasjoner både har makt og innflytelse – bevisst eller ubevisst. Noe som kan hindre en sunn nasjonalisering. Derfor må det alltid være slik at ansvarlig misjonsstrategi planlegger for utfasing.

Da jeg var på hovedkontoret for NLM, var det mange som ikke likte ordet utfasing. Etter mitt syn er det en avsporing å sloss om ord. Saken bør uansett være klar: Vi bør arbeide bevisst for at vi skal trekke oss ut, ikke bare for å ha ressurser til å gå til andre områder i verden, men også fordi avhengighet hindrer sunn vekst. Her kan det ikke være misjonærers tårer og kjærlighet til «sitt» land som avgjør saken.

Men hva er det da? Personlig har jeg mer sansen for å spørre slik noen gjør: Finnes det levende, lokale fellesskap som brenner for å nå ut med evangeliet? Store eller små? Er de i stand til å klare seg uten vår hjelp? Om svaret på siste spørsmål er «tja, kanskje», har de muligens godt av at vi trekker oss ut. Det finnes eksempler på at kirkeveksten har tatt av etter at pionerfasen var over og misjonærene reiste.

La meg gjøre en sammenligning: Vi kjenner til store nasjonale kirker der kirkeveksten er stor. Nye legges til i høyt tempo. Her tar de nasjonale ansvar på en langt bedre måte enn vi misjonærer. De kjenner folket sitt, og gløden og nøden driver dem. Jeg hørte selv en gang en kirkeleder si: «Vi klarer oss godt uten misjonærene, men ikke uten pengene». Kanskje de hadde godt av at både misjonærer og penger forsvant ut av bildet?

Så har vi en annen situasjon i et land med få kristne, men allikevel såpass mange at prosentdelen ligger i overkant av de 5 prosentene med kristen tilhørighet, eller 2 prosent evangelisk kristne, som i mye av misjonstenkningen kjennetegner et «nådd» folkeslag.

Nå tenker jeg selvfølgelig på Peru. Her samarbeider vi med en liten luthersk kirke, som i de senere år ikke har opplevd vekst, snarere tvert imot. De sliter med masse interne problemer og manglende tillit seg imellom. Det er dessverre også slik at vår samarbeidskirke er svært avhengig av den økonomiske støtten den får utenfra.

En ting til: Jeg finner ingen klar strategi hos kirkeledelsen for å nå inn i nye lag av folket. Det finnes for eksempel områder i Sør Peru, der vi holder til, som er totalt uberørt av evangeliet, blant Qechua- og Aymara-befolkningen. Mange snakker lite spansk, kan knapt nok lese og skrive. Gjemt og glemt er de. Så lenge det viktigste for kirken er å ansette pastorer i eksisterende menigheter, rekker ikke ressursene til.

Vi skal også merke oss at det er en hurtig voksende middelklasse i landet som ikke kjenner frelseren. Slik er det i Arequipa, der vi bor. Kan vi gjøre noe for å nå dem? Kirkeledelsen sier, «Vi ser nødvendigheten av et slikt arbeid, men det får dere misjonærer stelle med. Vi har ikke ressurser til å gå aktivt inn i det». Vi som har vært med noen år i forskjellige misjonskontekster, rynker litt på nesen. Kan det være god strategi? Ja, si det. Det er mange eksempler på at arbeid som samarbeidskirkene ikke har vært drivende i fra starten, sjelden lar seg integrere senere. Aller helst skulle visjonene være hos de nasjonale, og så kunne vi gå sammen. Men når det ikke er slik, hva gjør vi da? Da velger jeg å legge følelsene til side, og heller støtte et arbeid, drevet av misjonærer, inn mot nye målgrupper. Det er mennesker der også som må vinnes for Jesus. For ham kjenner de ikke.

Derfor kan vi etter mitt syn rett og slett ikke trappe ned nå, selv om målet for misjonens engasjement ganske riktig er nettopp det. Men ikke nå. Tiden er ikke inne.

Du som leser dette, be for Peru og den evangelisk lutherske kirken her. Be om visdom når nytt arbeid planlegges. Vi trenger så sårt forbønn. Vi trenger vekkelse og vi trenger en frimodig tillit til at Gud vil gripe inn!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s