SETELA markerer seg i Arequipa

Denne uken feirer SETELA et lite jubileum, ikke et ekte sådant, da det ikke er snakk om å feire et rundt tall. For vårt vedkommende dreier det seg om en markering av at det i år er 21 år siden det første kullet studenter begynte sin utdanning på SETELA. Samtidig feirer vi at det er et år siden vi fikk innvilget statlig godkjenning av et treårig profesjonsstudium i «forretningsadministrasjon», et studium som nå er godt i gang. Både studenter og lærere i dette studiet utgjør et flott innslag i livet på SETELA. Tar vi med den nystartede bibelskolen og et etterutdanningskurs for pastorer i evangeliske kirker, er det til tider et sydende liv på skolen vår. Så vi synes vi har mye å være takknemlig for, og som det er god grunn til å feire.

Vi startet i dag, søndag 31.mai, med flaggheising og opptog på «Plaza de Armas», torget i byen der den store katedralen ligger. Hver morgen er det offisiell flaggheising, men på søndager er det ikke bare en offisiell markering foretatt av de militære. Men da er det anledning til å delta for skoler, organisasjoner og andre sivile tiltak. Vi søkte og fikk anledning til å profilere SETELA i dag. Jeg fikk æren av å være med på flaggheisingen sammen med ledere for 8 andre institusjoner. Lærerne våre, det øvrige personale og studentene marsjerte rundt «plazaen» med flagg og markering av de forskjellige program som vi tilbyr. 

Vi synes det er viktig å markere at SETELA er en del av mangfoldet i Arequipa. Vi ønsker å profilere skolen som en åpen institusjon på evangelisk-luthersk grunn. Teologistudiet ble opprettet først og fremst for å tjene våre samarbeidskirker i Bolivia, Ecuador og Peru. Samtidig har SETELA alltid vært åpen for studenter fra andre evangeliske kirker. Slik ønsker vi at det skal være, og forhåpentligvis kan vi styrke den siden i årene som kommer. Profesjonsstudiet i administrasjon er også en viktig nyvinning som etter hvert er blitt godt kjent i Arequipa.

Senere denne uken vil vi fortsette markeringen av jubileet. Fredag formiddag blir det en offisiell markering i auditoriet vårt med innbudte gjester. På ettermiddagen arrangerer vi takkegudstjeneste – åpen for alle som ønsker å være sammen med oss den dagen. Lørdag er det familiedag, med forskjellige aktiviteter på området vårt. Senere i juni arrangerer vi en konferanse med fokus på utdanningsspørsmål. Gjesteforelesere fra utdanningssektoren i Arequipa er da invitert.

Ola Tulluan

2015 – et spennende år for SETELA

Vi har nettopp begynt på et nytt år. Det er stille og fredelig på kontoret på SETELA. De fleste av studentene har reist på sommerferie til sine hjemsteder. Her varer skoleåret fra mars til desember. Sommerferien er imidlertid ikke bare ferie. Studentene har noe praksis i sine respektive kirker.

 

Mye gledelig har skjedd. For eksempel ser vi nå at det fokus vi har hatt på å habilitere peruanske og bolivianske lærere begynner å bære frukt.

Den 12.desember fikk jeg være vitne til at en av våre lærere fikk sitt vitnemål etter å ha fullført en mastergrad i Det nye testamente ved Universidad SEL i Lima. En annen er i ferd med å fullføre en mastergrad ved det samme universitetet. I løpet av 2015 vil en broder i Bolivia fullføre sin licenciatura-grad. Så har vi en som er halvveis ferdig med en doktorgrad i teologi på SETECA i Guatemala.

Jeg er femdeles rektor på SETELA – enn så lenge. I den alder jeg er kommet i nå, er det vel på tide å ta til vettet snart, og overlate stafettpinnen til yngre krefter. Men det er nå en liten drøm å kunne stå i oppgaven til det nåværende kullet av studenter er ferdig med utdanningen på SETELA. De begynte da jeg tok over ansvaret. I desember 2015 blir det storstilt avslutning for dem. Forhåpentligvis vil alle fullføre dette siste året og gå inn i meningsfulle oppgaver i sine kirker, enten som ansatte eller frivillige arbeidere. Et nytt kull begynner i mars 2016.

Det har skjedd mye på SETELA dette siste året med planlegging av nye studietilbud som vil øke studentmassen betraktelig. I januar 2015 arrangerer vi sommerbibelskole i tre uker i Arequipa. Så gjentar vi det i Juliaca i februar.

I mars begynner en 9-måndelig bibelskole med plass til 12 studenter, som også må betale en egenandel. Dette kurset er nå fulltegnet. I den forbindelse setter vi opp to brakker, som skal huse disse studentene. I tillegg til klasseromsundervisning ligger vekten på fellesskap, veiledning av den enkelte student og praksis i kirkene. Tanken og håpet er at studentene skal få et dypere forhold til Jesus og på den måten dyktiggjøres til tjeneste på sine hjemsteder.

I juli 2014 fikk SETELA offentlig godkjenning til å starte opp et 3-årig kurs i «forretningsadministrasjon». Undervisningen starter i mars. Vi har godkjenning for årlige inntak av 30 studenter. Fullt utbygd vil dette kurset kunne ta imot 90 studenter. Disse må selvfølgelig betale for utdanningen. På denne måten håper vi å styrke økonomien på skolen. Samtidig er det viktig for oss å kunne tilby et slikt studium som er åpent for alle som oppfyller kravene til å studere på dette nivå. Studiet er tuftet på kristne normer, viktig i et land som skriker etter god forretningsskikk, fritt for bl.a. korrupsjon. Kan vi blidra litt til å oppnå det, synes vi det er stort.

I desember 2014 åpnet vi portene for et tilleggskurs over to år for de som tidligere har fullført SETELA eller annen 3-årig utdannelse i teologi enten i Bolivia eller i Peru. Dette er et samarbeidsprosjekt med Universidad SEL i Lima. Nærmere 20 pastorer fra vår kirke og andre evangeliske kirker deltar. Når de har fullført utdanningen, vil de få en offentlige godkjent bachelor-grad.

Ja, ja, vi har mange baller i luften. Mye vil avhenge av studenttilgang om dette skal lykkes. Det gjenstår å se. Men det viktigste av alt: Vær med å be om at Herren vil velsigne. Bibelen taler klart: «Det er Herrens velsignelse som gjør rik, og eget strev legger ikke noe til» (Ordspr.10:22).

Gresk er og blir «gresk» for de fleste

Jeg synes det er flott å undervise ivrige ungdommer på SETELA (NLMs teologiske seminar i Peru). Det har jeg nå holdt på med i snart 2 år, siden jeg første gang satte mine ben i klasserommet, og prøvde å formidle litt kunnskap om moderne teologiske retninger. Det skjedde på et meget vaklende spansk. Selv om det ikke er perfekt nå heller, så har det heldigvis bedret seg betraktelig.

Men altså, dette semesteret underviser jeg i gresk grammatikk. Det er en utfordring i seg selv. I tillegg er flere av studentene heller svake i spansk grammatikk. De har jo fått språket inn med morsmelken, så de snakker automatisk riktig i en imponerende fart. Noen av dem har ikke peiling på hva et verb i «condicional» eller «subjunctivo» (konjunktiv) betyr. Men formene sitter automatisk når de snakker.

Alle vil skjønne at det er en utfordring for studentene når de skal lære om activo, medio-pasivo, presente, imperfecto, aoristo, perfecto, participio, verbos irregulares, osv, osv. Jeg har inntrykk av at noen henger med, mens andre blir etter hvert tomme i blikket. Jeg prøver så godt jeg kan å gjøre det enkelt, krydret med morsomheter. Så får vi se hvordan det går til slutt. Tester og prøver har slett ikke vært så verst. Og nå nærmer eksamen seg.

Vel, dette var egentlig ment som en innledning til et viktig spørsmål: Er det riktig å bruke såpass mye tid på gresk i en treårig teologiutdanning som særlig sikter på forskjellige menighetstjenester? Jeg tror svært få av mine pastorvenner her i Peru, bruker gresken i sitt arbeid, enten det nå dreier seg om prekenforberedelser eller personlig studium.

Da jeg studerte teologi for en liten mannsalder siden, hadde vi ikke mange hjelpemidler til å nyttiggjøre oss gresk i studiet uten å kunne språket. Selvfølgelig hadde vi Novum, leksika og Schmoller’s Handkoncordanz og kommentarer. De fleste krevde kunnskap i gresk for å dra nytte av dem. I dag er situasjonen en annen. Vi har hjelpemidler over en lav sko. Det er enkelt å finne hjelp på internett; vi har interlineære nytestamenter, og forskjellige studiebibler ut fra den greske grunntekst, for å nevne noe.

Kanskje vi skulle bruke mer tid på å gi studentene grundig innføring i bruken av forskjellige hjelpemidler. Et problem er at mange av hjelpemidlene som finnes, koster en del. Ikke alle vil ha råd til det, vil jeg tro.

Nå er det mulig å stille et enda mer radikalt spørsmål: Er det nødvendig å studere gresk for å tjene som pastor i menigheten? Med andre ord: Blir de bedre pastorer av å studere gresk? Det finnes i dag hjelpemidler både på engelsk og spansk som gir god innføring i tolkningsspørsmål uten å kreve at leserne kan gresk. Da jeg var ansatt på Singapore Bible College underviste jeg på kveldsbibelskolen der et kurs i hvordan bruke Thomson’s Chain Reference Bible på en effektiv måte. Jeg har for min del hatt mye nytte av denne og andre studiebibler. Thomson finnes nå på spansk. Dette er bare et eksempel. Det finnes andre også.

Det vil alltids være studenter som i sitt fremtidige arbeid med bibeltekstene vil nyte godt av god innføring i gresk. Det skal vi ikke se bort fra. Men målt opp mot målsetningen med teologistudiet på SETELA må det være lov å stille disse spørsmålene, selv om slett ikke alle vil være enig i mine vurderinger.

Reformasjonsfeiring tre dager til ende

496 år etter at Martin Luther offentliggjorde sine berømmelige 95 teser mot avlatshandelen i Den katolske kirke, ble jubileet feiret med brask og bram i SETELAs regi. For de som ikke vet det, SETELA står for «Seminario Teológico Luterano Andino», og er eid av NLM, og ligger i Arequipa i Sør-Peru. Lærere, administrasjon og studenter la ned en gedigen innsats for at dette skulle lykkes. Og det tror jeg at det gjorde. Vi er takknemlige både til Gud og mennesker.

Hva skjedde disse dagene?

Jo, den 31.oktober, altså på selve reformasjonsdagen, ble det arrangert en teologisk konferanse hvor tre temaer ble belyst. For det første: «Viktige historiske, kulturelle og religiøse hendinger som førte til den lutherske reformasjonen». Andre tema var «Viktige historiske hendinger under selve reformasjonen, med særlig vekt på årene 1517-1530». Så hadde vi invitert en representant for en ikke-luthersk kirke til å belyse temaet «Viktige elementer i reformasjonens betydning for kultur- og samfunnsliv generelt». Altså ikke bare for den lutherske bevegelse.

Fredag, 1.november, arrangerte vi «talentkveld». Dette var vår kirkes arena til å markere seg med spreke sang- musikk- og dramainnslag. Utrolig artig å se og høre. Det var stor kreativitet. Reformasjonen ble tolket og dramatisert. For ikke å snakke om sangen og musikken! Det var konkurranse om beste innslag, med premier til verdige vinnere. Flott på alle vis. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg får være med i et slikt fint miljø.

Lørdag, 2.november, var jeg veldig spent på. Vi hadde nemlig gått til det skritt å invitere en kjent buktaler fra Costa Rica og et kristent rockeband fra Argentina. Vi slo litt på stortromma og leide Arequipas storstue, Coliseo. Som rektor skalv jeg litt med tanke på økonomien, for dette ble et dyrt arrangement. Vi tok inngangspenger, og noen sier det var nærmere 3000 tilstede, langt over mine fryktsomme anslag. Så vi greier nok å dekke utgiftene – tror jeg.

Buktaleren, som forresten heter Coco og programmet hans kalles «Coco y su Pandilla», formidlet både evangeliet og det kristne livet på en utradisjonell, levende, artig og samtidig alvorlig måte. Han avsluttet med å invitere fram til podiet de som ville be om forbønn. Dette var jo omtrent som å være på vekkelsesmøte i Indonesia.

Ellers var det en fryd å lytte til sangen og musikken. Flere lokale artister deltok. Høydepunktet for mange, ikke minst den yngre garde, var bandet fra Argentina, Puerto Seguro. Det var mye lyd, kanskje litt i overkant for mine aldrende ører, men ikke verre enn at jeg frydet meg over fellesskapet med andre kristne på tvers av kirke- og aldersforskjeller. Hele arrangementet ble  regissert av vår utmerkede administrasjonsleder og hennes mann.

Hva var målet med disse dagene?

For det første ønsket vi å markere den lutherske reformasjonen og det viktige bibelske anliggende som gjennomsyret våre lutherske fedre, og som særmerker vår kirke i dag. Et gjennomgangstema var, i tråd med vår reformatoriske arv: «Den rettferdige av tro skal leve» (Rom.1,17).

For det andre ønsket vi å markere SETELA som en god teologisk utdannelsesinstitusjon på luthersk grunn, åpen for alle som tenker på tjeneste i Guds rike.

For det tredje ønsket vi å presentere vår lutherske kirke som en del av den evangeliske bevegelse i Peru og Arequipa.

Etter hva vi hører av tilbakemeldinger, har vi stor grunn til å være takknemlige. Gud har vært god imot oss!

På fellesgudstjeneste i Mejia

Vi har hatt besøk av Morten Pettersen noen dager. Han har arbeidet flere år i Peru, men er nå ved NLMs hovedkontor i Oslo. Sist søndag (13/11) fikk jeg være med ham på gudstjeneste i Mejia nede ved kysten. Mejia er en vakker liten ferieby, kalt «Orientens perle».

Menighetene i området arrangerte fellesgudstjeneste, som samtidig markerte 27-års jubileum for oppstarten av arbeidet i Mejia. Menighetene er små, men sammen er det slett ikke så få mennesker som er med.

Det er mange misjonærer som har arbeidet på kysten, og de ble nevnt ved navn alle sammen. Også nasjonale evangelister, pastorer og andre medarbeidere ble behørlig nevnt. Mange har betydd mye for disse menighetene.

Gudstjenesten varte i over tre timer. Osvaldo – en av pionerene – prekte om å leve nær Jesus i tilgivelsens og tjenstens rike. Han er en skikkelig evangelist! Det er godt å lytte når folk blir stilt på valg.

Ellers var det stappfullt program. Flere såkalte hilsener (les: minitaler), som jeg etter hvert ga opp å følge med på. Det er fremdeles slik at det krever mye konsentrasjon fra min side å følge med, særlig når folk snakker som en foss.

Deretter var det dåp, konfirmasjon og opptak av nye medlemmer. Tenk, Gud gjør sin gjerning også i dette landet. Akkurat nå er det ikke de store masser, men noen kommer med både her og der. Her er det mye å glede seg over. Samtidig må vi be om at Guds vekkende Ånd vil bryte inn i alt folket som ikke kjenner frelseren. De er bundet i katolisismens og overtroens lenker. Disse er kanskje de verste lenker å bryte, når alt kommer til alt.

Det har vært drevet radioarbeid på kysten i mange år. To av de som ble tatt opp som nye medlemmer, er vunnet gjennom radioen. Gud arbeider på mange måter. Radioen er i så måte et viktig redskap.

Jeg tror dette var første gang jeg har vært på gudstjeneste hvor trosbekjennelsen ble lest fire ganger. Det hjelper i alle fall folk til å lære utenat. Til og med jeg kan nynne med etter hvert – på spansk. Først gang trosbekjennelsen ble lest, var etter syndsbekjennelsen, så i forbindelse med dåpen, så før konfirmasjonen, og til sist i forbindelse med medlemsopptagelsen som for øvrig ble avsluttet med nattverd.

Det hele ble avsluttet med et godt måltid mat. Det ble en god dag, sammen med brødre og søstre som jeg møtte for første gang. Ukjente på mange vis, men ett i Kristus. Skriften sier, «Slik er vi ett legeme i Kristus, enda vi er mange. Men hver for oss er vi hverandres lemmer» (Rom.12,5). Jeg er priviligert som får høre med i dette legemet!

El Dia de Todos Los Santos

For noen dager siden opplevde jeg noe veldig interessant. Men først og fremst var det skremmende, og for meg – en øyeåpner. Her i Peru er 1. november fridag. Det er en spesiell dag for alle “de hellige” – Todos los santos. På en måte er det “Allehelgensdag” som vi kjenner i Norge, men med et ganske annet innhold.

Dette er en katolsk dag til ære for alle de hellige, kjente og ukjente. Hver dag i året har sin egen helgen. Men nå er det flere helgener enn det er dager. Derfor blir denne dagen brukt til å ære alle disse som ikke har en spesiell dag. Så fortsetter festen den 2.november, men da gjelder det “alle sjelers dag”.

Sammen med venner fra språkskolen besøkte jeg tre gravplasser den 2.november, og opplevde en folkevandring uten like – til de dødes sted. De steller godt med de døde i dette landet. Har folk råd til det, bygger de seg fine mausoleer, eller – om nivået er noe lavere – en nisje i muren. Der velstanden ikke er så stor, blir de døde gravlagt i jorden med utsmykkede gravstøtter i alle varianter. Korset hører med, likeså en Kristusfigur og Jomfru Maria.

Den ene gravplassen som vi besøkte, var spesielt for den mer fattige del av befolkningen. Familiene samlet seg ved gravene, mange var fra landsbyene langt inne på høysletten, noen helt fra Puno og Juliaca. Selv om de aller fleste er katolikker i Peru, er det nok slik at hos mange har den gamle nedarvede folketroen et sterkt tak. Troen på “Pachamama” (Moder jord eller Verdensmoderen) lever i beste velgående hos mange av disse menneskene.

For folkene i Andesfjellene er Pachamama fremdeles fruktbarhetsgudinnen som sørger for såtid og høsttid. Hun står bak jordskjelvene som ofte rammer denne regionen. Derfor er det om å gjøre å stå på god fot med henne. Hun er jo i bunn og grunn en god mor.

Ved gravene var det fest denne dagen. Det ble spist og drukket sammen med de døde. Det var Inca Cola, Coca Cola, øl og chicha, et alkoholholdig brygg. Etter hvert som alkoholen gjorde sin virkning, ble stemningen høy. Og selv om det var tidlig på dagen, hadde mange alt fått nok. Noen hadde også leid inn musikanter som bidro på sin måte.

Så ble det lest bønner til Gud, Jesus og Jomfru Maria. Vann, Cola og øl ble tømt ut over gravene og jorden rundt, slik Pachamama-skikken er. I bønnene ble det bedt for de døde at det måtte gå dem godt i skjærsilden. Det ble også bedt om velsignelse over de levendes verden. Her snakker vi om synkretisme av verste sort.

På hovedgravplassen i Arequipa, Apacheta, ble jeg vitne til noe underlig. Det gjorde vondt. Rundt en nisjegrav hadde det samlet seg mange mennesker i bønn. Noen gikk etter en tid, men nye kom til. Det var graven til en “santo informal”, Victor Apaza Quispe, som trakk mange. Han var slettes ingen offisiell helgen. Han ble dømt til døden i 1971 for å ha drept kona si. Senere på året ble han avrettet. Men folkeopinionen hevdet at han var uskyldig dømt, og hadde gjort ham til en “uformell hellig mann”. Troen på at denne mannen kan utrette under, er stor.

Jeg kom i prat med en mann som hadde stått der lenge. Han fortalte at han hadde bedt til Gud ved å samtale med denne hellige Victor Apaza. Han hadde bedt ham om å sørge for at de mange problemer han hadde i livet måtte løses. Blant annet hadde han problemer med 9 banker!! Familien hadde det også vanskelig på mange vis. Og nå visste han ikke sin arme råd.

“Tror du at det hjelper”, spurte jeg. “Jeg håper det”, sa han.

“Å kjære Gud”, tenker jeg. “Har jeg noen gang ment at i Peru er Jesus navn og frelsergjerning kjent og trodd av de fleste, må du tilgi meg”. Det er som en evangelisk kristen sa: “Her lever folket i lenker – i katolisismens og folketroens lenker”.

I turistreklamen står følgende å lese, “Wherever you are in Latin America on the first and second of November, enjoy the local holidays!”

Det er viktigere det Jesus sa, “Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri” (Joh.8,36).