På fellesgudstjeneste i Mejia

Vi har hatt besøk av Morten Pettersen noen dager. Han har arbeidet flere år i Peru, men er nå ved NLMs hovedkontor i Oslo. Sist søndag (13/11) fikk jeg være med ham på gudstjeneste i Mejia nede ved kysten. Mejia er en vakker liten ferieby, kalt «Orientens perle».

Menighetene i området arrangerte fellesgudstjeneste, som samtidig markerte 27-års jubileum for oppstarten av arbeidet i Mejia. Menighetene er små, men sammen er det slett ikke så få mennesker som er med.

Det er mange misjonærer som har arbeidet på kysten, og de ble nevnt ved navn alle sammen. Også nasjonale evangelister, pastorer og andre medarbeidere ble behørlig nevnt. Mange har betydd mye for disse menighetene.

Gudstjenesten varte i over tre timer. Osvaldo – en av pionerene – prekte om å leve nær Jesus i tilgivelsens og tjenstens rike. Han er en skikkelig evangelist! Det er godt å lytte når folk blir stilt på valg.

Ellers var det stappfullt program. Flere såkalte hilsener (les: minitaler), som jeg etter hvert ga opp å følge med på. Det er fremdeles slik at det krever mye konsentrasjon fra min side å følge med, særlig når folk snakker som en foss.

Deretter var det dåp, konfirmasjon og opptak av nye medlemmer. Tenk, Gud gjør sin gjerning også i dette landet. Akkurat nå er det ikke de store masser, men noen kommer med både her og der. Her er det mye å glede seg over. Samtidig må vi be om at Guds vekkende Ånd vil bryte inn i alt folket som ikke kjenner frelseren. De er bundet i katolisismens og overtroens lenker. Disse er kanskje de verste lenker å bryte, når alt kommer til alt.

Det har vært drevet radioarbeid på kysten i mange år. To av de som ble tatt opp som nye medlemmer, er vunnet gjennom radioen. Gud arbeider på mange måter. Radioen er i så måte et viktig redskap.

Jeg tror dette var første gang jeg har vært på gudstjeneste hvor trosbekjennelsen ble lest fire ganger. Det hjelper i alle fall folk til å lære utenat. Til og med jeg kan nynne med etter hvert – på spansk. Først gang trosbekjennelsen ble lest, var etter syndsbekjennelsen, så i forbindelse med dåpen, så før konfirmasjonen, og til sist i forbindelse med medlemsopptagelsen som for øvrig ble avsluttet med nattverd.

Det hele ble avsluttet med et godt måltid mat. Det ble en god dag, sammen med brødre og søstre som jeg møtte for første gang. Ukjente på mange vis, men ett i Kristus. Skriften sier, «Slik er vi ett legeme i Kristus, enda vi er mange. Men hver for oss er vi hverandres lemmer» (Rom.12,5). Jeg er priviligert som får høre med i dette legemet!

Reklamer

El Dia de Todos Los Santos

For noen dager siden opplevde jeg noe veldig interessant. Men først og fremst var det skremmende, og for meg – en øyeåpner. Her i Peru er 1. november fridag. Det er en spesiell dag for alle “de hellige” – Todos los santos. På en måte er det “Allehelgensdag” som vi kjenner i Norge, men med et ganske annet innhold.

Dette er en katolsk dag til ære for alle de hellige, kjente og ukjente. Hver dag i året har sin egen helgen. Men nå er det flere helgener enn det er dager. Derfor blir denne dagen brukt til å ære alle disse som ikke har en spesiell dag. Så fortsetter festen den 2.november, men da gjelder det “alle sjelers dag”.

Sammen med venner fra språkskolen besøkte jeg tre gravplasser den 2.november, og opplevde en folkevandring uten like – til de dødes sted. De steller godt med de døde i dette landet. Har folk råd til det, bygger de seg fine mausoleer, eller – om nivået er noe lavere – en nisje i muren. Der velstanden ikke er så stor, blir de døde gravlagt i jorden med utsmykkede gravstøtter i alle varianter. Korset hører med, likeså en Kristusfigur og Jomfru Maria.

Den ene gravplassen som vi besøkte, var spesielt for den mer fattige del av befolkningen. Familiene samlet seg ved gravene, mange var fra landsbyene langt inne på høysletten, noen helt fra Puno og Juliaca. Selv om de aller fleste er katolikker i Peru, er det nok slik at hos mange har den gamle nedarvede folketroen et sterkt tak. Troen på “Pachamama” (Moder jord eller Verdensmoderen) lever i beste velgående hos mange av disse menneskene.

For folkene i Andesfjellene er Pachamama fremdeles fruktbarhetsgudinnen som sørger for såtid og høsttid. Hun står bak jordskjelvene som ofte rammer denne regionen. Derfor er det om å gjøre å stå på god fot med henne. Hun er jo i bunn og grunn en god mor.

Ved gravene var det fest denne dagen. Det ble spist og drukket sammen med de døde. Det var Inca Cola, Coca Cola, øl og chicha, et alkoholholdig brygg. Etter hvert som alkoholen gjorde sin virkning, ble stemningen høy. Og selv om det var tidlig på dagen, hadde mange alt fått nok. Noen hadde også leid inn musikanter som bidro på sin måte.

Så ble det lest bønner til Gud, Jesus og Jomfru Maria. Vann, Cola og øl ble tømt ut over gravene og jorden rundt, slik Pachamama-skikken er. I bønnene ble det bedt for de døde at det måtte gå dem godt i skjærsilden. Det ble også bedt om velsignelse over de levendes verden. Her snakker vi om synkretisme av verste sort.

På hovedgravplassen i Arequipa, Apacheta, ble jeg vitne til noe underlig. Det gjorde vondt. Rundt en nisjegrav hadde det samlet seg mange mennesker i bønn. Noen gikk etter en tid, men nye kom til. Det var graven til en “santo informal”, Victor Apaza Quispe, som trakk mange. Han var slettes ingen offisiell helgen. Han ble dømt til døden i 1971 for å ha drept kona si. Senere på året ble han avrettet. Men folkeopinionen hevdet at han var uskyldig dømt, og hadde gjort ham til en “uformell hellig mann”. Troen på at denne mannen kan utrette under, er stor.

Jeg kom i prat med en mann som hadde stått der lenge. Han fortalte at han hadde bedt til Gud ved å samtale med denne hellige Victor Apaza. Han hadde bedt ham om å sørge for at de mange problemer han hadde i livet måtte løses. Blant annet hadde han problemer med 9 banker!! Familien hadde det også vanskelig på mange vis. Og nå visste han ikke sin arme råd.

“Tror du at det hjelper”, spurte jeg. “Jeg håper det”, sa han.

“Å kjære Gud”, tenker jeg. “Har jeg noen gang ment at i Peru er Jesus navn og frelsergjerning kjent og trodd av de fleste, må du tilgi meg”. Det er som en evangelisk kristen sa: “Her lever folket i lenker – i katolisismens og folketroens lenker”.

I turistreklamen står følgende å lese, “Wherever you are in Latin America on the first and second of November, enjoy the local holidays!”

Det er viktigere det Jesus sa, “Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri” (Joh.8,36).