Tilhørighet og lojalitet

For ikke lenge siden var det en broder som spurte: «Hva har du tenkt å gjøre når du en dag kommer til Norge?» Jeg har nevnt noen ganger at jeg gruer for pensjonisttilværelsen i en sofakrok. Jeg har lyst til å dø med skoene på. Men den saken styrer ikke jeg, heldigvis. Men så la han til: «Nå er det noen som tidligere har vært aktive misjonærer som begynner sine egne misjonsprosjekt. Kanskje du også burde tenke på noe slikt?» Jeg svarte: «Nei, det skal jeg i alle fall ikke gjøre». Jeg tror han ble noe satt ut av mitt svar. Men jeg vil prøve å begrunne det. Det er lettere for meg nå enn da jeg var ansatt på NLMs hovedkontor som generalsekretær. Hadde jeg da skrevet det jeg nå er i ferd med å gjøre, hadde det blitt bråk. Nå kan jeg være mer fri, ettersom jeg ikke har noe sentralt ansvar for NLMs arbeid lenger. På den annen side er ikke disse tankene utslag av en impulshandling. Dette har jeg gått og ruget på i flere år.

• For det første, jeg synes at det er vanskelig å kritisere de som har sett nøden ute i verden, og som ønsker å gjøre noe for å lindre smerten for noen, og hjelpe de til et bedre liv med adgang til utdannelse og framtid.

Men spørsmålet som jeg går med, er: Hvordan kan vi best gjøre det? Er det ved egne prosjekter der vårt navn får høy status, og som ofte ikke ivaretar langsiktighet og nasjonal utvikling. Jeg har hørt nasjonale sagt med tårer i øynene at den og den misjonær er den største mann som har levd siden Martin Luther. Hvorfor? Fordi de kom med penger. Hvilket inntrykk etterlater vi oss? Noen vil si at det er Gud som har ledet dem inn i nye oppgaver, gjerne i de samme områder som organisasjonen de en gang var ansatt i, og som ga dem impulser i møte med mennesker og behov som de observerte. Jeg spør meg: Hvorfor er det ikke godt nok å arbeide med liv og lyst for NLMs arbeid? Hvorfor må man gjøre noe nytt, og gjerne i konkurranse med og utenfor den strategi som organisasjonen de en gang arbeidet i, har? Ofte skjer det også med henvendelse til de samme givergrupper i Norge. Dersom noen føler seg ledet til å starte eget arbeid, hadde jeg respektert det mer om de startet i områder utenfor NLMs og våre samarbeidskirkers kjerneområder. Det er mer enn nok områder i verden som ikke har et kristent vitnesbyrd og hvor nøden er stor. Jeg synes også at det hadde stått mer respekt av slike tiltak om man henvendte seg til nye givergrupper som de selv hadde opparbeidet seg.

• For det andre, jeg vil støtte den organisasjonen som jeg er glad i og som jeg vet ivaretar både det evangeliske arbeidet og lindringen av nød på en bedre måte enn det jeg kan med mine visjoner. Dette sier jeg til tross for at ikke alt har gått som jeg skulle ønske i NLM sitt arbeid heller. Av og til skulle jeg ønske at misjonens ledelse ville satse litt annerledes. Men allikevel, jeg ønsker å være tro mot den strategi som misjonens ledelse legger.

Skal jeg peke på noe som for meg er en begrunnelse for at jeg vil være en del av NLMs arbeid, må det bli følgende:

1. Det var forkynnere fra denne organisasjonen som forkynte evangeliet slik at også jeg kom til tro på den Herre Jesus. Det var i denne organisasjonen jeg fikk høre om de unådde folkeslag. Misjonærer fra denne organisasjonen bodde i heimen der jeg vokste opp. De fortalte levende fra arbeidet i våre misjonsland. Tidlig meldte tanken seg: Dette vil også jeg bruke livet på.
2. For det andre, Misjonssambandet har hele livet vært mitt åndelige hjem, i misjonsforeningen og på bedehuset. Mor og far var ikke utpregede kirkegjengere. Avstanden fra Den norske kirke til bedehuset var altfor stor for dem.

Den arven de ga meg er jeg takknemlig for, og den tok jeg med meg ut i livet. I dag har jeg ikke noe forhold til Den norske kirke. For meg har det vært riktig at det ble slik. Misjonssambandet ble min kirke. Der har jeg fått næring for mitt åndelige liv. Forkynnelsen av synd og nåde, og å bygge livet på nåden i Guds hjerte, følte og føler jeg meg trygg på. Det Bibelen sier om dette, er for meg både et budskap til frelse og helliggjørelse. Jeg trenger ikke noe mer for å fryde meg i Kristus. Slik har det vært helt siden den dagen jeg kom til tro på Ham. Her har jeg hatt full anledning til å tjene Gud og misjonen. Jeg kan ikke si annet enn at Misjonssambandet har gitt meg et fantastisk liv. Det betyr ikke at forholdet til organisasjonen bare har vært en dans på roser. De som kjenner meg best, vet at livet og tjenesten har vært ispedd både tårer og frustrasjoner. Men allikevel, jeg kan ikke gjøre annet enn å støtte denne organisasjonen med mitt liv og det jeg kan bidra med. Så noe eget misjonsprosjekt blir det nok ikke for min del. For meg handler det om tilhørighet og lojalitet.