For en tid tilbake ble jeg minnet på at det nå er lenge siden jeg har «provosert» noen med mine blogginnlegg. Uff da, det har ikke vært meningen å provosere noen som helst. Men når det er sagt, kan jeg ikke nekte for at jeg synes det er interessant å reise problemstillinger innenfor misjonsfaget som kan avstedkomme kommentarer av forskjellig slag.
Denne gangen har jeg lyst til å reflektere litt over spørsmålet i overskriften. For her har både missiologer og andre kloke hoder fremmet forskjellig svar. Organisasjoner som tilbyr oss statistikker og annet hjelpemateriell, arbeider som oftest ut fra en klar definisjon av hvem som tilhører en «nådd» eller «minst-nådd» folkegruppe.
En type definisjon går ut på at et unådd eller minst nådd folk er en folkegruppe som ikke har et stedegent fellesskap av Jesus-troende mennesker, og som samtidig ikke har visjoner og ressurser nok til å evangelisere sin egen folkegruppe.
En annen definisjon, som er mye brukt i dag, opererer med «mindre enn 2% evangeliske kristne og mindre enn 5% med kristen tilhørighet» for en unådd folkegruppe (f.eks. Joshua Project).
Slike definisjoner kan være nyttige av flere årsaker. De kan bl.a. hjelpe misjonsledere til å bruke ressursene sine der nøden er størst. De minner oss også om at vi ikke skal undervurdere den lille gruppen av kristne som brenner for å nå mennesker med evangeliet. Robert Belair ved Princeton University har sagt at «The quality of a whole culture may be changed when two percent of its people have a new vision.» (Christianity Today, Oct. 2011:42).
Det er noe visst bibelsk over dette. Det var f.eks. en liten gruppe av 11 menn som møtte opp på fjellet i Galilea og fikk beskjed om å gå ut i all verden med evangeliet (Matt.28,18-20). Resultatet kjenner vi. I dag, 2000 år etterpå, er evangeliet forkynt og akseptert i vide kretser.
Men her er mer å si. Jeg sitter med en følelse av at når realitetene innhenter oss, blir det litt for enkelt å drive prosentregning i Guds rike. Historien vet å fortelle om områder med sterke kristne folkegrupper i tidligere tider, men som i dag må regnes som unådde eller i alle fall lite nådd. Jeg tenker ikke minst på Sentral Asia, Nord Afrika og det vi i dag kaller Tyrkia.
Hvorfor har det gått slik? Det er pekt på flere mulige årsaker, som f.eks. Islams frammarsj, kombinert med mangel på visjoner og erobringstrang blant de kristne, noe som gjerne slår inn med full tyngde etter et par generasjoner med vekst.
I skrivende stund sitter jeg i Peru, et fantastisk land med masse gudsdyrkelse. Her er det kirker, Kristusstatuer, kors, Mariafigurer, katolske prosesjoner i bøtter og spann. Alt dette vitner om gamle og dype katolske tradisjoner. Men samtidig er islettet av gammel inkatro sterkt til stede mange steder i landet. Vi snakker om religionsblanding av verste sort, som holder folket i et jerngrep.
Jeg spør: Er dette folket nådd? I henhold til statistikkene, misjonskartene og definisjonene må svaret bli «ja». For vi må jo si at det er minst 2% evangeliske kristne her, litt ujevnt fordelt utover landet riktignok. Dessuten har vekkelsene regnet over Sør Amerika i de senere år. Det har dryppet litt over Peru også.
Men nå tror nå jeg at Bibelen opererer med en annen type difinisjon av «nådd – unådd». Den lyder slik: Unådd er den som ikke ser lyset fra evangeliet om Kristi herlighet! (2.Kor.4,4).
Det minner litt om det Paulus skriver om sitt eget folk, jødene. «… de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand» (Rom.10,2). De har på en måte de beste forutsetninger. «Dem tilhører barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene. Dem tilhører fedrene, og fra dem er Kristus kommet etter kjødet, …» (Rom.9,4-5). Allikevel, fortsetter Paulus, «helt til denne dag ligger et dekke over deres hjerte når Moses blir lest» (2.Kor.3,15). Det er først når de omvender seg til Herren at dekket blir tatt bort (v.16).
Her i Peru er det mye nidkjærhet for Gud. De har Bibelen på sitt språk – i mange oversettelser. De har kors og kirker. Men lyset fra evangeliet er ukjent for de fleste. Jeg kommer ikke unna ordet i 2.Kor.4,4: «Denne verdens Gud har forblindet de vantros sinn». Det passer så godt: «Det ligger et dekke over deres hjerter!»
Kan vi da si at folket er nådd? Etter mitt syn må svaret bli «nei»! Og det aller viktigste: Han som vil at alle skal bli frelst, spør ikke etter prosenter. Når han sier alle, betyr det akkurat det.
Så var det dette med misjonsstrategi, da. Det vil jeg komme tilbake til i neste blogginnlegg.
Guri og Ola på viddene 
Selamat Pagi/Siang/Sore/Malam, Bapak!
Spennende saker, og relevant. Statistikk kan på mange måter være et nødvendig onde. Personlig tror jeg ikke Gud sitter på sin trone og regner på prosenter for å avgjøre når han skal komme igjen, men statistikken, definisjonene og prosentene er likevel en slags indikatorer på hvordan situasjonen er i verdens-misjonen. Med det tenker jeg spesielt på statisikken som viser hvor kirker og organisasjoner i dag har sine utsendinger, og den statistikken er trist, men forståelig. Forståelig fordi det KAN koste noe mindre å reise til et «nådd» område, men samtidig trist fordi vi så alt for ofte lar være å reise dit navnet Jesus ikke ENDA var kjent. Dermed burde vi kanskje også våge å stille spørsmålet: Hvorfor er ikke flere av utsendingene i områder der Jesu navn ikke er kjent?
Ser frem til neste innlegg!
Salam kasih,
Jørn
Hej Ola. Tak for et fint indlæg. Jeg er helt enig i din konklusion. Når folk har spurgt mig, hvorfor man driver evangelisk mission i et kristent/katolsk land som Peru, så har mit svar altid været, at på trods af kirkens markante tilstedeværelse i folket, så har den ikke formået at bringe det frigørende evangelium om nåden alene i Kristus til det peruanske folk. Og det må være målet og opgaven, vi har fået som kirke og som missionærer. Det er klart, at vi skal bruge ressourcer og kræfter på at forkynde evangeliet der, hvor det aldrig har lydt. Men det må ikke få os til at glemme de folk, der på trods af kirkens tilstedeværelse ikke har fået taget sløret bort og har set friheden i Kristi retfærdighed.
Men det gør naturligvis ikke organisationernes og kirkernes strategiske og økonomiske overvejelser lettere. Men vi blev aldrig lovet, at missionsopgaven skulle være let eller billig. Vi blev lovet, at Kristus selv vil være med os. Så lad os give og lad os gå.
Og tak for sidst. Hyggeligt at treffe jer i Arequipa. Guds velsignelse over tjenesten. Hils hele gjengen!
Takk igjen for eit flott innlegg Ola. Eg les med interesse og spenning, og ventar på oppfølgjar. Ja det du tek opp er verkeleg viktigt å drøfte og få lys over, fordi vi som er misjonærar i bla Sør-Amerika bør kunne ha svar på om det er rett satsing i forhold til dei folkegruppene som i alle fall ikkje eller svært lite er nådde. Det har med kvar misjonen eigenleg bør satse å gjere.