Ny utreise? En personlig refleksjon

Hvorfor er misjonærperiodene blitt kortere og færre? Hvorfor blir mange i Norge etter en periode eller to ute? Det er kanskje det mest ømtålige spørsmålet av de som jeg stilte i forrige innlegg, fordi det kan oppfattes veldig personlig. For noen kan det være smertefullt å reflektere over dette spørsmålet, og jeg ønsker på ingen måte å legge sten til byrden.

For det er mange årsaker til at de som en gang reiste ut, kommer hjem og ikke reiser ut igjen. Det kan være familiesituasjonen både hjemme og ute; det kan være helsesituasjonen; det kan være barnas skolegang. Det kan også være at kallet har endret seg, eller at misjonen utfordret til andre oppgaver som en fikk tro for å si ja til. Noen har også reist hjem fordi de syntes det ble for lite norsk oppvekstmiljø for barna. Det er også de som er blitt veldig skuffet over misjonens håndtering av dem selv eller av saker som lett kan oppstå i et tett misjonærfellesskap. Andre har rett og slett blitt så uenig i misjonens profil og ståsted at de av den grunn har trukket seg ut og ikke reist ut igjen. For noen er det sikkert også andre forhold jeg ikke har nevnt.

Hva skal vi si til dette? Det finnes nok ingen enkle svar. Men et litt ransakende søkelys har jeg lyst til å rette mot oss som en gang fikk kallet til å reise ut i misjonens tjeneste. Flere av oss utdannet oss til å bli misjonærer, men så ble vi altså hjemme allikevel etter en kortere eller lengre tid ute. Jeg synes dette er ransakende fordi det rører ved et ømt punkt hos meg selv. Vi kom hjem i 1995, og har ikke vært i misjonens tjeneste ute siden da.

La meg heller gjøre det litt personlig og spørre: Har kona mi og jeg egentlig noen god grunn til ikke å reise ut igjen? Vi har så visst prøvd å finne gode årsaker. Vi synes at vi får stå i rike oppgaver hver på vår plass. Vi har begge, både mann og kone, et godt arbeid som vi trives med. Vi har familie rundt oss, etter hvert er det blitt ni barnebarn. Vi er glade i dem alle sammen og vil savne dem. Vi har venner og et godt åndelig fellesskap på bedehuset. Dessuten er vi for gamle til å tenke på ny utreise. Vi må også si at materielt sett har vi det godt, så godt at tanken på å bryte opp synes fjern. Vi har etablert oss med hus og hytte. Så er vi av alle ting kommet i den alder at vi er bekymret for pensjonen! Blir den til å leve med? Det er fælt å si det, men holder materialismen på å kvele oss? Er ikke kallet Gud en gang ga bestemmende i livet vårt lenger?

Vi har også prøvd å finne litt mer “åndelige” årsaker til å ikke reise ut. Jeg har da hørt noen ganger at det er bruk for oss i Norge. Dessuten har vi fått nye landsmenn som i mange tilfeller kommer fra land der vi har arbeid. Det må da være bedre å nå dem i Norge? Hvorfor reise ut når vi har misjonsmarken på vår egen dørstokk? Den åndelige situasjon i folket vårt er slik at nå må vi fokusere fullt ut på arbeid i Norge, vil mange si.

Jo da, det er sant alt dette. Og ære være alle dem som har sin kallsoppgave i vårt eget land, enten det nå er som ansatt i kristent arbeid, eller det er i det frivillige arbeidet og i hjem, nabolag og på arbeidsplass.

Men for oss gnager spørsmålet fremdeles: Var det en misforståelse at Gud kalte og ledet oss til misjonærtjeneste? Eller var det bare en midlertidig plassering? For oss har svaret blitt: Nei, Gud som en gang kalte og ledet, “angrer ikke sine nådegaver og sitt kall” (Rom.11,29). Derfor har vi måttet si til Gud: “Se, her er vi, send oss!”

Men her er enda mer å si før jeg kan la dette temaet ligge. Det får komme i neste innlegg.

Hvor er det blitt av misjonærkallet?

Denne bloggen heter “Ola på viddene”. Med det jeg skriver nå, står jeg nok i fare for havne litt utpå. Men det får stå sin prøve.

Jeg har reist en del blant misjonsfolket i NLM, og fått følgende spørsmål: “Hvorfor taler dere ikke mer om misjonærkallet?” Noen la også til at det ble talt mer og tydeligere om det tidligere.

Nå har det vært påpekt at uttrykket “kall til tjeneste” ikke finnes i Bibelen. Ordet “kall” er forbeholdt kallet til frelse. Det er muligens riktig, når det gjelder ordet “kall”. Men det betyr ikke at saken ikke er dokumentert grundig i Bibelen.

Så er det en kjensgjerning at vi har færre misjonærer i aktiv tjeneste i dag enn tidligere. Det er også forholdsvis få misjonærer som utdannes på Fjellhaug for tiden. Ikke at det er nytt av året. Nei da, det har vært en negativ utvikling over mange år. Er det kallsforkynnelsen som har sviktet?

Så har vi etter hvert fått noen flotte misjonærer fra andre sammenhenger enn NLM. De jeg kjenner, legger ned en fin innsats i arbeidet ute. Men de har ingen tilknytning til det misjonsfolk som har sendt dem ut. Vi ønsker dem hjertelig velkommen i vårt fellesskap. Det er berikende på mange måter å ha dem som medarbeidere. Men samtidig melder tanken seg: Hvorfor er det ikke flere med NLM bakgrunn som melder seg til tjeneste?

En annen sak er at misjonærperiodene blir færre og kortere. Hva kan årsakene være til det, mon tro?

En ting til: Det er mange i Norge som har vært ute på feltene våre i kortere eller lengre tid, men som i dag er i arbeid i Norge i NLM eller andre steder. Jeg hørte for ikke lenge siden at bare i Peru har over 100 misjonærer hatt sin tjeneste, men de er ikke der i dag. Det samme gjelder visst for Bolivia. Våre nasjonale brødre og søstre taler med glød om tiden de var der, samtidig som de etterlyser større kontinuitet i misjonens arbeid i dag. Folk kommer og går. Det blir vanskeligere å få til meningsfulle vennskaps- og samfunnsbånd når det er slik. Å opparbeide seg nødvendig tillit og respekt tar ofte tid, for ikke å snakke om det å komme på innsiden av den lokale kulturen. Da tenker jeg ikke først og fremst på tilegnet kunnskap om folket en er satt til å tjene iblant. Jeg tenker mer på at misjonærene i sitt hjerte og sine handlinger identifiserer seg med folket fordi de er glade i dem. De nasjonale kristne kjenner ikke misjonærene på godt og ondt slik de gjerne gjorde før. Hvorfor er det blitt slik?

Dette var noen spørsmål som jeg har gått med i lengre tid. I mitt neste innlegg vil jeg prøve å peke på noen forhold som muligens kan ligge bak, slik jeg opplever situasjonen. Dere som leser dette, får ta det for det det er. Jeg gjør ikke krav på å ha funnet utfyllende svar.