Det var misjonærkallet som var utgangspunkt for mine tanker. Jeg vil avslutte disse betraktningene med noe som det kanskje er vanskeligst å snakke om: Er det slik at kallsbevisstheten er lavere i dag enn tidligere?
Jeg blir litt fristet til å svare «ja» på det spørsmålet. Jeg har sansen for det en dansk broder skriver i en kommentar på et av mine innlegg: «Vi oplæres af verden til at se livet som en konkurrence om at nå det bedste INDEN døden. Hos Jesus lærer vi i evangeliets lys, at det bedste for mig og min familie er, at være, hvor det tjener Jesu sag bedst, så vi er flere om det bedste FØR og EFTER døden. Når vi driver kristentilværelse med from loviskhed som rettesnor, bliver et ordentligt liv målestokken. Når kristentilværelsen bliver at Kristi kærlighed skaber en nød, der tvinger os, så kaster vi os ud, der hvor Han alene må bære os – i tillid til, at i en gudgivet tjeneste for Hans rige, så skal alt det andet nok komme i tilgift eftersom han ser, vi behøver det.»
Kloke og gode ord!
En annen kommentar peker på at dagens misjonærer er mindre radikale i etterfølgelsen av kallet enn i tidligere tider. Han mener at misjonsforkynnelsen hos oss ikke er radikal og utfordrende nok. Det har han sikkert rett i, sammenlignet med forkynnelsen i yngre misjonsbevegelser, f.eks. Ungdom i oppdrag. For ikke å snakke om de krav som stilles til misjonærer der. Kommentaren avsluttes med Josefs ord til sine brødre da de skulle reise for å bo i Egypt: “Se ikke med bekymring på den eiendom dere forlater, for det beste i hele Egypt skal være deres” (1.Mos 45:20).
Det etterlyses noen som kan gå foran, som gode rollemodeller; noen som viser i praksis hva det betyr å gi livet sitt til Jesus og å leve ut misjonærkallet. Med andre ord: Hva vil det si i praksis å følge en som selv var kallet tro til døden?
Ja hva skal vi si til dette?
Jeg vil i alle fall minne om det Jesus selv sa til de som ville følge ham inn i tjenesten: «Revene har huler, himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til. Til en annen sa han: Følg meg! Han sa: Herre, la meg først få lov til å gå bort og begrave min far. Men Jesus sa til ham: La de døde begrave sine døde. Gå du av sted og forkynn Guds rike. Det var også en annen som sa: Jeg vil følge deg, Herre. Men la meg først få lov til å si farvel til dem der hjemme. Men Jesus sa til ham: Ingen som legger hånden sin på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike» (Lukas 9:58-62).
Uansett hvordan vi tolker detaljene i denne fortellingen, kommer vi ikke unna at det å følge Jesus inn i tjenesten, er forbundet med forsakelse og et liv som styres av andre verdier enn de som gjelder i samfunnet vårt ellers.
Nå må ingen la seg forlede til å tro at dagens misjonærer ikke har noe å helle hodet sitt til, eller ikke har anledning til å begrave sine døde. Dessuten byr vår digitale verden på kontaktmuligheter med familie og venner i Norge som aldri har vært bedre enn i dag. Og så reiser vi misjonærer til hjemlandet mer enn noen gang. Allikevel er det en dyp åndelig sannhet i det som Jesus sa: «Ingen som legger hånden sin på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike».
Kallet koster. Det er heller ikke tilfeldig at det var i en situasjon der Jesus ga disiplene en nærmest umulig oppgave menneskelig sett, at han gam de dette løftet: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matt.28,20). Tenk, elleve stykker fikk kallet til å gjøre alle folkeslag til Jesu disipler! De trengte så visst at Jesus var med dem. Og så gikk de – i tro!
Er denne ånden levende hos oss i dag? Jeg bare spør – og har nok med å sende spørsmålet til meg selv!
Guri og Ola på viddene 