Misjonærers forhold til NLM

Jeg takker for mange gode innspill i forbindelse med de tanker som jeg har gitt uttrykk for om misjonærkallet. Jeg beklager at jeg ikke har kommet med en bebudet kommentar fra min side før nå. Det er vel vanlig å skylde på tidsklemmen. Samtidig må jeg innrømme at de mange innspillene har satt tankene i sving. Dette ble mye vanskeligere enn jeg først hadde tenkt. Men la meg allikevel prøve. Nå tror jeg ikke at jeg greier å begrense meg til bare et innlegg. For da blir det for langt.

For det første synes jeg det er trist å lese at noen sitter med det inntrykk at misjonærer ikke er interessante i heimearbeidet. Jeg undres på hvorfor dette inntrykket har festet seg hos noen. Jeg er i alle fall sikker på at de som har ansvar for arbeidet i Norge, ikke uten videre er enig. Når jeg nå reiser blant misjonsfolket vårt, hører jeg rett som det er at vi skulle hatt flere misjonærer i reisevirksomhet. Mitt bestemte inntrykk er at vi er svært så velkomne.

Jeg tror vi må søke andre forklaringer på at det er så få som reiser i heimearbeidet. En forklaring kan kanskje være at NLM er begrenset når det gjelder «jobbtilbud». Både økonomien og behovene setter dessverre grenser. Jeg tror også at vi må se i øynene at det ikke alltid er lett å oppfylle hjemkomne misjonærers ønsker. Svært få kan tenke seg forkynnertjeneste på hovedstyrets eller regionenes reiseruter.

Det kan være mange årsaker til det. For eksempel at slikt arbeid ikke passer for alle. De kjenner ikke på noe kall til omreisende forkynnervirksomhet. Det må respekteres. Men da er det begrenset hva NLM har å tilby. Det måtte være om det skulle oppstå en vakanse på en av våre institusjoner, en skole, for eksempel. Noe som igjen krever riktig kompetanse. For noen kan det dessuten være en utfordring å flytte og bosette seg der de ikke har bodd tidligere, som kan være tilfelle for noen stillinger. Mange misjonærer er veletablert i Norge med eget hus i nærheten av familie og venner. De ønsker ikke å flytte, selv om flytting ikke er noe særsyn i det norske arbeidsmarkedet. Av og til kreves det i mange bransjer. Men med tanke på den spesielle situasjon mange opplever ved hjemkomst etter flere år ute, må det etter mitt syn respekteres at mange ønsker kjente omgivelser når de reetablerer seg i Norge, ikke minst av hensyn til barna.

Men da tror jeg at vi må se i øynene at ikke alle misjonærer kan regne med å få ansettelse i NLM etter endt kontraktsperiode, selv om de i utgangspunktet kunne tenkt seg det.

Nå håper jeg at flest mulig finner sin plass i NLMs arbeid i Norge, selv om man ikke er ansatt. Det går an å være aktiv i det lokale arbeidet uten et ansettelsesforhold.

Det andre jeg vil kommentere er tanker som har kommet fram i kommentarene om NLM kan legge forholdene bedre til rette for langtidstjeneste og fortsatt engasjement i misjonen enn det en har maktet så langt. Kanskje det har noe med strategi å gjøre?

(Fortsettelse)

Ny utreise? En personlig refleksjon

Hvorfor er misjonærperiodene blitt kortere og færre? Hvorfor blir mange i Norge etter en periode eller to ute? Det er kanskje det mest ømtålige spørsmålet av de som jeg stilte i forrige innlegg, fordi det kan oppfattes veldig personlig. For noen kan det være smertefullt å reflektere over dette spørsmålet, og jeg ønsker på ingen måte å legge sten til byrden.

For det er mange årsaker til at de som en gang reiste ut, kommer hjem og ikke reiser ut igjen. Det kan være familiesituasjonen både hjemme og ute; det kan være helsesituasjonen; det kan være barnas skolegang. Det kan også være at kallet har endret seg, eller at misjonen utfordret til andre oppgaver som en fikk tro for å si ja til. Noen har også reist hjem fordi de syntes det ble for lite norsk oppvekstmiljø for barna. Det er også de som er blitt veldig skuffet over misjonens håndtering av dem selv eller av saker som lett kan oppstå i et tett misjonærfellesskap. Andre har rett og slett blitt så uenig i misjonens profil og ståsted at de av den grunn har trukket seg ut og ikke reist ut igjen. For noen er det sikkert også andre forhold jeg ikke har nevnt.

Hva skal vi si til dette? Det finnes nok ingen enkle svar. Men et litt ransakende søkelys har jeg lyst til å rette mot oss som en gang fikk kallet til å reise ut i misjonens tjeneste. Flere av oss utdannet oss til å bli misjonærer, men så ble vi altså hjemme allikevel etter en kortere eller lengre tid ute. Jeg synes dette er ransakende fordi det rører ved et ømt punkt hos meg selv. Vi kom hjem i 1995, og har ikke vært i misjonens tjeneste ute siden da.

La meg heller gjøre det litt personlig og spørre: Har kona mi og jeg egentlig noen god grunn til ikke å reise ut igjen? Vi har så visst prøvd å finne gode årsaker. Vi synes at vi får stå i rike oppgaver hver på vår plass. Vi har begge, både mann og kone, et godt arbeid som vi trives med. Vi har familie rundt oss, etter hvert er det blitt ni barnebarn. Vi er glade i dem alle sammen og vil savne dem. Vi har venner og et godt åndelig fellesskap på bedehuset. Dessuten er vi for gamle til å tenke på ny utreise. Vi må også si at materielt sett har vi det godt, så godt at tanken på å bryte opp synes fjern. Vi har etablert oss med hus og hytte. Så er vi av alle ting kommet i den alder at vi er bekymret for pensjonen! Blir den til å leve med? Det er fælt å si det, men holder materialismen på å kvele oss? Er ikke kallet Gud en gang ga bestemmende i livet vårt lenger?

Vi har også prøvd å finne litt mer “åndelige” årsaker til å ikke reise ut. Jeg har da hørt noen ganger at det er bruk for oss i Norge. Dessuten har vi fått nye landsmenn som i mange tilfeller kommer fra land der vi har arbeid. Det må da være bedre å nå dem i Norge? Hvorfor reise ut når vi har misjonsmarken på vår egen dørstokk? Den åndelige situasjon i folket vårt er slik at nå må vi fokusere fullt ut på arbeid i Norge, vil mange si.

Jo da, det er sant alt dette. Og ære være alle dem som har sin kallsoppgave i vårt eget land, enten det nå er som ansatt i kristent arbeid, eller det er i det frivillige arbeidet og i hjem, nabolag og på arbeidsplass.

Men for oss gnager spørsmålet fremdeles: Var det en misforståelse at Gud kalte og ledet oss til misjonærtjeneste? Eller var det bare en midlertidig plassering? For oss har svaret blitt: Nei, Gud som en gang kalte og ledet, “angrer ikke sine nådegaver og sitt kall” (Rom.11,29). Derfor har vi måttet si til Gud: “Se, her er vi, send oss!”

Men her er enda mer å si før jeg kan la dette temaet ligge. Det får komme i neste innlegg.

Hvor er det blitt av misjonærkallet?

Denne bloggen heter “Ola på viddene”. Med det jeg skriver nå, står jeg nok i fare for havne litt utpå. Men det får stå sin prøve.

Jeg har reist en del blant misjonsfolket i NLM, og fått følgende spørsmål: “Hvorfor taler dere ikke mer om misjonærkallet?” Noen la også til at det ble talt mer og tydeligere om det tidligere.

Nå har det vært påpekt at uttrykket “kall til tjeneste” ikke finnes i Bibelen. Ordet “kall” er forbeholdt kallet til frelse. Det er muligens riktig, når det gjelder ordet “kall”. Men det betyr ikke at saken ikke er dokumentert grundig i Bibelen.

Så er det en kjensgjerning at vi har færre misjonærer i aktiv tjeneste i dag enn tidligere. Det er også forholdsvis få misjonærer som utdannes på Fjellhaug for tiden. Ikke at det er nytt av året. Nei da, det har vært en negativ utvikling over mange år. Er det kallsforkynnelsen som har sviktet?

Så har vi etter hvert fått noen flotte misjonærer fra andre sammenhenger enn NLM. De jeg kjenner, legger ned en fin innsats i arbeidet ute. Men de har ingen tilknytning til det misjonsfolk som har sendt dem ut. Vi ønsker dem hjertelig velkommen i vårt fellesskap. Det er berikende på mange måter å ha dem som medarbeidere. Men samtidig melder tanken seg: Hvorfor er det ikke flere med NLM bakgrunn som melder seg til tjeneste?

En annen sak er at misjonærperiodene blir færre og kortere. Hva kan årsakene være til det, mon tro?

En ting til: Det er mange i Norge som har vært ute på feltene våre i kortere eller lengre tid, men som i dag er i arbeid i Norge i NLM eller andre steder. Jeg hørte for ikke lenge siden at bare i Peru har over 100 misjonærer hatt sin tjeneste, men de er ikke der i dag. Det samme gjelder visst for Bolivia. Våre nasjonale brødre og søstre taler med glød om tiden de var der, samtidig som de etterlyser større kontinuitet i misjonens arbeid i dag. Folk kommer og går. Det blir vanskeligere å få til meningsfulle vennskaps- og samfunnsbånd når det er slik. Å opparbeide seg nødvendig tillit og respekt tar ofte tid, for ikke å snakke om det å komme på innsiden av den lokale kulturen. Da tenker jeg ikke først og fremst på tilegnet kunnskap om folket en er satt til å tjene iblant. Jeg tenker mer på at misjonærene i sitt hjerte og sine handlinger identifiserer seg med folket fordi de er glade i dem. De nasjonale kristne kjenner ikke misjonærene på godt og ondt slik de gjerne gjorde før. Hvorfor er det blitt slik?

Dette var noen spørsmål som jeg har gått med i lengre tid. I mitt neste innlegg vil jeg prøve å peke på noen forhold som muligens kan ligge bak, slik jeg opplever situasjonen. Dere som leser dette, får ta det for det det er. Jeg gjør ikke krav på å ha funnet utfyllende svar.

På fellesgudstjeneste i Mejia

Vi har hatt besøk av Morten Pettersen noen dager. Han har arbeidet flere år i Peru, men er nå ved NLMs hovedkontor i Oslo. Sist søndag (13/11) fikk jeg være med ham på gudstjeneste i Mejia nede ved kysten. Mejia er en vakker liten ferieby, kalt «Orientens perle».

Menighetene i området arrangerte fellesgudstjeneste, som samtidig markerte 27-års jubileum for oppstarten av arbeidet i Mejia. Menighetene er små, men sammen er det slett ikke så få mennesker som er med.

Det er mange misjonærer som har arbeidet på kysten, og de ble nevnt ved navn alle sammen. Også nasjonale evangelister, pastorer og andre medarbeidere ble behørlig nevnt. Mange har betydd mye for disse menighetene.

Gudstjenesten varte i over tre timer. Osvaldo – en av pionerene – prekte om å leve nær Jesus i tilgivelsens og tjenstens rike. Han er en skikkelig evangelist! Det er godt å lytte når folk blir stilt på valg.

Ellers var det stappfullt program. Flere såkalte hilsener (les: minitaler), som jeg etter hvert ga opp å følge med på. Det er fremdeles slik at det krever mye konsentrasjon fra min side å følge med, særlig når folk snakker som en foss.

Deretter var det dåp, konfirmasjon og opptak av nye medlemmer. Tenk, Gud gjør sin gjerning også i dette landet. Akkurat nå er det ikke de store masser, men noen kommer med både her og der. Her er det mye å glede seg over. Samtidig må vi be om at Guds vekkende Ånd vil bryte inn i alt folket som ikke kjenner frelseren. De er bundet i katolisismens og overtroens lenker. Disse er kanskje de verste lenker å bryte, når alt kommer til alt.

Det har vært drevet radioarbeid på kysten i mange år. To av de som ble tatt opp som nye medlemmer, er vunnet gjennom radioen. Gud arbeider på mange måter. Radioen er i så måte et viktig redskap.

Jeg tror dette var første gang jeg har vært på gudstjeneste hvor trosbekjennelsen ble lest fire ganger. Det hjelper i alle fall folk til å lære utenat. Til og med jeg kan nynne med etter hvert – på spansk. Først gang trosbekjennelsen ble lest, var etter syndsbekjennelsen, så i forbindelse med dåpen, så før konfirmasjonen, og til sist i forbindelse med medlemsopptagelsen som for øvrig ble avsluttet med nattverd.

Det hele ble avsluttet med et godt måltid mat. Det ble en god dag, sammen med brødre og søstre som jeg møtte for første gang. Ukjente på mange vis, men ett i Kristus. Skriften sier, «Slik er vi ett legeme i Kristus, enda vi er mange. Men hver for oss er vi hverandres lemmer» (Rom.12,5). Jeg er priviligert som får høre med i dette legemet!

El Dia de Todos Los Santos

For noen dager siden opplevde jeg noe veldig interessant. Men først og fremst var det skremmende, og for meg – en øyeåpner. Her i Peru er 1. november fridag. Det er en spesiell dag for alle “de hellige” – Todos los santos. På en måte er det “Allehelgensdag” som vi kjenner i Norge, men med et ganske annet innhold.

Dette er en katolsk dag til ære for alle de hellige, kjente og ukjente. Hver dag i året har sin egen helgen. Men nå er det flere helgener enn det er dager. Derfor blir denne dagen brukt til å ære alle disse som ikke har en spesiell dag. Så fortsetter festen den 2.november, men da gjelder det “alle sjelers dag”.

Sammen med venner fra språkskolen besøkte jeg tre gravplasser den 2.november, og opplevde en folkevandring uten like – til de dødes sted. De steller godt med de døde i dette landet. Har folk råd til det, bygger de seg fine mausoleer, eller – om nivået er noe lavere – en nisje i muren. Der velstanden ikke er så stor, blir de døde gravlagt i jorden med utsmykkede gravstøtter i alle varianter. Korset hører med, likeså en Kristusfigur og Jomfru Maria.

Den ene gravplassen som vi besøkte, var spesielt for den mer fattige del av befolkningen. Familiene samlet seg ved gravene, mange var fra landsbyene langt inne på høysletten, noen helt fra Puno og Juliaca. Selv om de aller fleste er katolikker i Peru, er det nok slik at hos mange har den gamle nedarvede folketroen et sterkt tak. Troen på “Pachamama” (Moder jord eller Verdensmoderen) lever i beste velgående hos mange av disse menneskene.

For folkene i Andesfjellene er Pachamama fremdeles fruktbarhetsgudinnen som sørger for såtid og høsttid. Hun står bak jordskjelvene som ofte rammer denne regionen. Derfor er det om å gjøre å stå på god fot med henne. Hun er jo i bunn og grunn en god mor.

Ved gravene var det fest denne dagen. Det ble spist og drukket sammen med de døde. Det var Inca Cola, Coca Cola, øl og chicha, et alkoholholdig brygg. Etter hvert som alkoholen gjorde sin virkning, ble stemningen høy. Og selv om det var tidlig på dagen, hadde mange alt fått nok. Noen hadde også leid inn musikanter som bidro på sin måte.

Så ble det lest bønner til Gud, Jesus og Jomfru Maria. Vann, Cola og øl ble tømt ut over gravene og jorden rundt, slik Pachamama-skikken er. I bønnene ble det bedt for de døde at det måtte gå dem godt i skjærsilden. Det ble også bedt om velsignelse over de levendes verden. Her snakker vi om synkretisme av verste sort.

På hovedgravplassen i Arequipa, Apacheta, ble jeg vitne til noe underlig. Det gjorde vondt. Rundt en nisjegrav hadde det samlet seg mange mennesker i bønn. Noen gikk etter en tid, men nye kom til. Det var graven til en “santo informal”, Victor Apaza Quispe, som trakk mange. Han var slettes ingen offisiell helgen. Han ble dømt til døden i 1971 for å ha drept kona si. Senere på året ble han avrettet. Men folkeopinionen hevdet at han var uskyldig dømt, og hadde gjort ham til en “uformell hellig mann”. Troen på at denne mannen kan utrette under, er stor.

Jeg kom i prat med en mann som hadde stått der lenge. Han fortalte at han hadde bedt til Gud ved å samtale med denne hellige Victor Apaza. Han hadde bedt ham om å sørge for at de mange problemer han hadde i livet måtte løses. Blant annet hadde han problemer med 9 banker!! Familien hadde det også vanskelig på mange vis. Og nå visste han ikke sin arme råd.

“Tror du at det hjelper”, spurte jeg. “Jeg håper det”, sa han.

“Å kjære Gud”, tenker jeg. “Har jeg noen gang ment at i Peru er Jesus navn og frelsergjerning kjent og trodd av de fleste, må du tilgi meg”. Det er som en evangelisk kristen sa: “Her lever folket i lenker – i katolisismens og folketroens lenker”.

I turistreklamen står følgende å lese, “Wherever you are in Latin America on the first and second of November, enjoy the local holidays!”

Det er viktigere det Jesus sa, “Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri” (Joh.8,36).