Ny utreise? En personlig refleksjon

Hvorfor er misjonærperiodene blitt kortere og færre? Hvorfor blir mange i Norge etter en periode eller to ute? Det er kanskje det mest ømtålige spørsmålet av de som jeg stilte i forrige innlegg, fordi det kan oppfattes veldig personlig. For noen kan det være smertefullt å reflektere over dette spørsmålet, og jeg ønsker på ingen måte å legge sten til byrden.

For det er mange årsaker til at de som en gang reiste ut, kommer hjem og ikke reiser ut igjen. Det kan være familiesituasjonen både hjemme og ute; det kan være helsesituasjonen; det kan være barnas skolegang. Det kan også være at kallet har endret seg, eller at misjonen utfordret til andre oppgaver som en fikk tro for å si ja til. Noen har også reist hjem fordi de syntes det ble for lite norsk oppvekstmiljø for barna. Det er også de som er blitt veldig skuffet over misjonens håndtering av dem selv eller av saker som lett kan oppstå i et tett misjonærfellesskap. Andre har rett og slett blitt så uenig i misjonens profil og ståsted at de av den grunn har trukket seg ut og ikke reist ut igjen. For noen er det sikkert også andre forhold jeg ikke har nevnt.

Hva skal vi si til dette? Det finnes nok ingen enkle svar. Men et litt ransakende søkelys har jeg lyst til å rette mot oss som en gang fikk kallet til å reise ut i misjonens tjeneste. Flere av oss utdannet oss til å bli misjonærer, men så ble vi altså hjemme allikevel etter en kortere eller lengre tid ute. Jeg synes dette er ransakende fordi det rører ved et ømt punkt hos meg selv. Vi kom hjem i 1995, og har ikke vært i misjonens tjeneste ute siden da.

La meg heller gjøre det litt personlig og spørre: Har kona mi og jeg egentlig noen god grunn til ikke å reise ut igjen? Vi har så visst prøvd å finne gode årsaker. Vi synes at vi får stå i rike oppgaver hver på vår plass. Vi har begge, både mann og kone, et godt arbeid som vi trives med. Vi har familie rundt oss, etter hvert er det blitt ni barnebarn. Vi er glade i dem alle sammen og vil savne dem. Vi har venner og et godt åndelig fellesskap på bedehuset. Dessuten er vi for gamle til å tenke på ny utreise. Vi må også si at materielt sett har vi det godt, så godt at tanken på å bryte opp synes fjern. Vi har etablert oss med hus og hytte. Så er vi av alle ting kommet i den alder at vi er bekymret for pensjonen! Blir den til å leve med? Det er fælt å si det, men holder materialismen på å kvele oss? Er ikke kallet Gud en gang ga bestemmende i livet vårt lenger?

Vi har også prøvd å finne litt mer “åndelige” årsaker til å ikke reise ut. Jeg har da hørt noen ganger at det er bruk for oss i Norge. Dessuten har vi fått nye landsmenn som i mange tilfeller kommer fra land der vi har arbeid. Det må da være bedre å nå dem i Norge? Hvorfor reise ut når vi har misjonsmarken på vår egen dørstokk? Den åndelige situasjon i folket vårt er slik at nå må vi fokusere fullt ut på arbeid i Norge, vil mange si.

Jo da, det er sant alt dette. Og ære være alle dem som har sin kallsoppgave i vårt eget land, enten det nå er som ansatt i kristent arbeid, eller det er i det frivillige arbeidet og i hjem, nabolag og på arbeidsplass.

Men for oss gnager spørsmålet fremdeles: Var det en misforståelse at Gud kalte og ledet oss til misjonærtjeneste? Eller var det bare en midlertidig plassering? For oss har svaret blitt: Nei, Gud som en gang kalte og ledet, “angrer ikke sine nådegaver og sitt kall” (Rom.11,29). Derfor har vi måttet si til Gud: “Se, her er vi, send oss!”

Men her er enda mer å si før jeg kan la dette temaet ligge. Det får komme i neste innlegg.

Advertisements

14 thoughts on “Ny utreise? En personlig refleksjon

  1. Ja, jeg tror materialismen og motstanden mot å overgi seg fullstendig til Guds tjeneste på mange måter er blitt borte fra våre sammenhenger.

    Jeg leste noe vekkende om dette i boka «Den himmelske mann», av og om broder Yun. Han er med og driver en misjonærskole, og ifølge det han sier i boka så inngår dette i undervisningen:

    «1. Hvordan lide og dø for Herren. Vi ser på hva Bibelen sier om lidelse, og ser også på hvordan Herrens folk opp gjennom historien har lagt ned sine liv for at evangeliet skal gå frem.

    2. Hvordan være vitner for Herren. Vi lærer hvordan vi skal vitne under enhver omstendighet, på tog eller busser, eller bak i en politibil på vei til et eventuelt rettersted.

    3. Hvordan rømme for Herren. Vi vet at noen ganger sender Herren oss i fengsel for at vi skal vitne om ham, men vi tror også at noen ganger vil djevelen prøve å få sperret oss inne for å stanse den tjenesten Gud har kalt oss til å gjøre. Vi lærer misjonærene spesielle knep, slik som å befri seg fra håndjern, og hvordan hoppe ut av vinduer i andre etasje uten å skade seg.»

    «Om noen kommer til meg, og ikke hater sin far og mor og hustru og sine barn og brødre og søstre, ja, også sitt eget liv, da kan han ikke være min disippel.» (Luk 14,26) Har ikke dette verset noe med dette å gjøre? Er vi villige til å offre våre barn (billedlig talt) slik som Abraham offret Isak, bare fordi Herren vil det?

  2. Spennende å lese både innleggene og kommentarene. Jeg har lyst til å kommentere dette jeg også.
    Jeg tror vi er fastlåst i noen gamle skjema. Jeg tror nemlig Tor Egil har mye rett i det han skriver om å reise hjem og ut. Misjonen har ikke økonomi til å gi oss videreutdanning ved hjemmeopphold, og vi skal også være svært heldige om vi finner arbeidsgivere som setter pris på noen som bare er innom et år før de så stikker. Jeg tror det er på tide å tenke annerledes.
    Hva er annerledes:
    1. Folk bor i langt større grad i storbyer, hjemme og ute
    2. Kommunikasjonen til Norge er en helt annen
    3. Økonomien i Norge er helt annerledes
    4. Forskjellen på by hjemme og landsbygd ute har økt
    5. Finner du den rette arbeidsgiveren er kulturkunnskap fra andre kontinent verdt mye

    Forskjellen mellom byliv i Norge som er realiteten for de unge, og landsbygda som vi finner i mange av de landene NLM jobber er enorm. Kultursjokket og forskjellen i levestandard er rett og slett for tøff for de fleste (ikke les alle, jeg vet om unntak). Når man tenker på at folk i hele verden søker mot byer mener jeg det er på tide at NLM i sitt misjonsarbeid også i større grad gjør dette. Skal vi lære opp mennesker til å drive kristent arbeid rundt om i verden er vi avhengig at vi kan lære dem å drive byarbeid. Jeg mener at vi må tenke på hva som er vår styrke, og hva vi kan bidra mest med. I Peru, som jeg naturligvis kjenner best, har vi lite å komme med når det gjelder landsbyarbeidet. Byarbeid, og satsning for å nå den oppvoksende generasjon kan vi derimot mer om . Jeg tror derfor at vi kan satse på arbeid som gjør at de unge i Norge som er trigget av ungdomsarbeidet hjemme kan komme ut med erfaring og fortsette mye av det samme.

    Jeg innrømmer gjerne at jeg er preget av materialismen. Jeg kan ikke nekte for at jeg er glad i noen av mine jordiske skatter. Men er alle jordiske skatter negative? Jeg ønsker å bo i Peru i mange år, og vi som misjonærer lider ingen nød. Samtidig sier de som har vært her noen år at de bodde like fint for 15 år siden. Kunne misjonen hjulpet meg slik at jeg kunne slå meg skikkelig ned? Kunne jeg få kjøpt huset? Nå er det misjonen som kjøper inn senger, spisebord og en del ting. Noe er helt greit, andre ting er dårlig. Flere av disse tingene hadde jeg ikke hatt i Norge. Skulle vi fått noe mer til å kjøpt inn ting selv som gjorde hjemmet vårt? Jeg savner veldig stereoanlegget mitt i Norge. Samtidig synes jeg ikke jeg har råd til å kjøpe et skikkelig anlegg til noen tusenlapper her også. Burde jeg kanskje gjort det? Hadde det gjort at jeg kunne legge på noen måneder eller et år før jeg trengte hjem til god lyd? Hva med kjøkkenet som er på nivå med et kjøkken fra 70-tallet. Burde vi kunne legge litt mer i slikt slik at vi nærmet oss norsk standard. Eller vil alle slike justeringer føre oss lenger vekk fra de nasjonale slik at det skaper avstand? Jeg tror langt på vei at det er andre ting som i hovedsak skaper avstand.

    Jeg har snakket med flere om dette, og noe sier at etter fire år er de så slitne at de må hjem. Jeg mener vi må legge opp arbeidet her ute slik at vi ikke er trøtte etter fire år, men at dette kan bli et liv på lik linje som i Norge. Vi må tilpasse arbeidet med personene som til en hver tid er ute og ikke tenke at nå skal jeg gi alt før jeg skal hjem.

    Når vi har mulighet til IP-telefoni og skype er vi ikke langt unna venner og familie i Norge. I tillegg har mange flere i Norge økonomi til å komme å besøke oss.

    Andre ting som må legges til rette er tilbudet for barn. Skole må være et satsningsområde. Vi hører at NLM skal alltid gi oss et tilbud. Vi skal aldri oppleve at barna våre skal stå uten skoletilbud, men det er vi som foreldre som skal si om det er godt nok eller ikke. VANSKELIG. Jeg aner ikke hvor mange år min datter er når hun begynner å tape sosialt på å bare ha en venninne, og gymtimer med til sammen 4. Her må NLM være eksperter og si noe om hva som er greit og sette inn tiltak for å skape tilfredsstillende situasjoner.

    For de misjonærene som har reist hjem de siste årene og bosett seg i noen lunde sentrale strøk har det så sant jeg vet ikke vært problem å få jobb. Vår kunnskap har faktisk i mange tilfeller vært en etterspurt vare.

    Som konklusjon. Vi må endre arbeidet mot det som er størst behov for ute, og som vi er best til. Misjonærene bør tenke lange perioder, opp mot 10 år. Men da må misjonen legge til rette for dette slik man ikke trenger å gå å være usikker på hvor lenge man kan være. Kallet tror ikke jeg har forandret seg mye. Misjonen i Norge har endret seg og tilpasset seg, mens ute har det skjedd alt for lite.

    PS: Det er mulig at noe av det jeg skriver ikke passer for noen av de minst nådde områdene. Men jeg vet at storbyer som for eksempel i Sentral-Asia bare har 1 % evangelisk kristne.

    • Hei Andreas,
      Diskusjonen rundt mine små innlegg om misjonærkallet opplever jeg veldig meningsfull og konstruktiv, selv om den er blitt langt mer omfattende enn jeg tenkte. Jeg må prøve å komme til en avslutning for mitt vedkommende i neste blogginnlegg. Det betyr ikke at meningsutveksling og innspill må stoppe. Temaet er viktig, og i en eller annen form / i et eller annet forum bør det arbeides med dette videre. Skal det komme noe konkret og positivt ut av det, må det løftes ut av min blogg og over i et mer offisielt organ der misjonens ledelse (les hovedadministrasjon og hovedstyre) er sterkere innvolvert. Jeg vet at det er de i misjoneres ledelse som følger med på debatten. Men så langt har vi ikke hørt fra den kanten. Vi kan drøfte ting og heise fram viktige problemstillinger og synspunkter. Men vi er ikke «decisionmakers».

      Når det gjelder det du skriver om å satse i mer urbane settinger i fremtiden, ikke minst i Peru (men det gjelder også andre steder), er vi to helt på linje. Både du og Tor Egil har bidratt med fine innspill, som jeg ønsker å spinne litt rundt i et avsluttende/oppsummerende innlegg fra min side i denne omgang.

      • Takk for flotte innlegg i en viktig sak. Gleder meg til fortsettelsen.

        Pga tidspress blir dette innspillet mit ganske kort og ganske spissformulert. Jeg håper på tross av dette på velvilje til å se de tingene jeg peker på.

        Jeg mener at spørsmålene dine gjennom bloggen kan oppsumeres i følgende spørsmål: Hvorfor blir dagen misjonærer mindre og mindre radikale i etterfølgelsen av kallet (og dypest sett av Jesus) ?
        Jeg tror et viktig svar er følgende: Fordi forkynnelsen om misjonens viktighet er mindre radikal.
        Hva er så årsaken til dette? Jo, her er det mange grunner. Materialisme, tidsånd, avkristning i Europa etc.
        Men et viktigere spørsmål: Hva kan gjøres for å snu utviklingen?
        Her mener jeg svaret er følgende:
        Noen må gå foran, med radikale liv.
        Vi trenger sårt at noen (gjerne ungdommer) viser oss hva det vil si i praksis å gi sitt liv til Jesus, hva det vil si i praksis å leve for Jesus, hva det vil si i praksis å følge en mester som selv var kallet tro til døden.
        Vi trenger handling, Levd liv, Ingen kan i dag forkynne om at «den som har to kapper skal dele med den som ingen har» fordi alle forkynnere har garderobene fulle, meg selv inkludert. Johannes Døperen som forkynte dette gikk selv rundt i kamelhårsfrakken. Ingen kunne løfte på skuldrene over hans forkynnelse, fordi han praktiserte det han prekte. (selv om selvsagt også en slik praksis er et resultat av forkynnelse, rent teologisk sett)

        Minner tilslutt om Josefs ord til sine brødre da de skulle reise for å bo i Egypt:
        «Se ikke med bekymring på den eiendom dere forlater, for det beste i hele Egypt skal være deres.»
        1Mos 45:20

        Overført i en åndelig dimensjon der vi forlater det gamle livet til fordel for det nye, er dette en oppfordring til alle kristne også i 2012.

        Andreas Årikstad

  3. Det er noen dager siden jeg har vært inne her. Jeg takker Ola for gode tilbakemeldinger på mine litt uryddige innlegg og Andreas for sin stå på iver. Sånn sett er jo jeg den som har bremseklossene på her.

    Andreas har rett i at vi som kommer hjem stort sett finner oss arbeid. Jeg trengte ikke jobbe mer enn et år som vikar før jeg ble tilbudt fast stiling ved en skole. Jeg ble mottatt med åpne armer av trivelige kollegaer, mange av dem kjenner jeg fra tidligere ettersom jeg var PPU student her for noen år siden. Det er likevel en stressfaktor med å skifte jobb og det er mange yrker hvor man ikke kommer like lett inn. I helsesektoren må mange jobbe i vikariater i flere år før man får noe fast, ikke uvanlig som lærer heller. Kona mi har flere ganger jobbet i vikariater i to år her i Norge og dradd tilbake til Peru i det muligheten for fast arbeid kom. Da er hun på ny bakerst i køen neste gang hun igjen eventuelt søker.

    Da jeg kom hjem etter andre periode opplevde jeg litt av vanskene med å få jobb jeg hadde syv års utdannelse (inkludert de tre på Fjellhaug), men var enda ikke ferdig utdannet lærer og søkte på jobb litt her og der. Jeg jobbet litt som forkynner, men visste at dette kunne jeg bare gjøre i ett år, og vi skulle være hjemme litt lenger. Det var da jeg begynte å planlegge fremtiden litt bedre for å unngå at det samme skulle skje en annen gang. Jeg sluttet å jobbe (samt søke jobb) og vi levde på kona si lønn. Jeg studerte på et tidspunkt tre ulike studier parallelt og tok bla. PPU. Jeg har nå over ti år med utdanning, og hadde neppe fått jobb uten videre hvis jeg ikke hadde tatt dette grepet sist vi var hjemme. Vi er ikke attraktive i kraft av å være misjonærer, men mange ser på det som et pluss. Har fått mer positiv respons utenfor NLM enn i organisasjonen på den kompetansen. I kristne organisasjoner er en misjonær ikke nødvendigvis personen man vil satse på, han reiser jo kanskje snart igjen. Har fått spørsmål om det i jobbintervju, og måtte forsikre om at jeg har tenkt å bli i Norge litt. Det er likevel andre ting som teller skal du ha jobb en at du har bodd i utlandet. I Peru hadde de fleste misjonærene god kompetanse og utdanning, tror snittet lå på over fem års høyere utdanning. Det er nok også noe av grunnen til at mange fikk greit jobb. Men det koster å gjøre seg attraktiv på arbeidsmarkedet. For meg har det blant annet betydd flere år med tapte inntekter på hjemmeopphold, ettersom jeg har brukt tiden til å studere i stedet for å jobbe. Dette fordi jeg oppdaget at jeg ikke var attraktiv nok i NLM eller andre steder på det tidspunktet.

    I dag er jeg glad for at jeg prioriterte studier fremfor en ørkenvandring som arbeidssøker og eventuelt vikarlærer sist vi var i Norge.

    Ha en god dag.

    • Bare litt korrektur:Da jeg kom hjem etter andre periode opplevde jeg litt av vanskene med å få jobb. Jeg hadde syv års utdannelse (inkludert de fire på Fjellhaug), men var enda ikke ferdig utdannet lærer, og søkte på jobb litt her og der.

      Hilsen
      Tor Egil

  4. Hei Andreas (Årikstad), takk for sist! Svarte ikke direkte på ditt innlegg i mitt forrige. Tror du har helt rett i at utfordringen til tjeneste og misjon må løftes frem i forsamlingene til NLM. Mange misjonærer føler vel også at de har vært radikale i sine valg underveis, men bruker ikke tid på å fortelle om dem. Tror kallet til tjeneste ikke er like mye forkynt nå som tidliger, og at mange har problemer med å rive opp teltpluggene. Du har nok dessverre rett i det utsagnet.

    En av utfordringene jeg har dvelt med i mine innlegg er nok likevel litt anderledes. Den handler om at man ikke kan leve av et kall, vi må også tjene noen penger på et eller annet vis.

    Som misjonærer lever vi i spenningen mellom disse utfordringene. På den ene siden kallet til tjeneste og på den andre de hverdagslige ting. Jeg opplever det også som radikalt å måtte si at nå kan jeg ikke reise ut som misjonær på en stund, men noen ganger må vi også si det. Hva gjør vi da, og hvilket sikkerhetsnett har vi som misjonærer? Jeg opplever det ikke som uåndelig å snakke om slike ting etter 20 år mer eller mindre i NLM uten fast ansettelse (noe som er ganske radikalt i seg selv).

    • Tor Egil, Andreas, Ola, alle sammen gode medarbeidere for evangeliet. Mine gode brødre i Herren. Det er ganske klassisk at en samtale rundt de temaene som Ola utfordrer oss på genererer svar av både åndelig og praktisk karakter. Disse svarene bør etter min mening stå sammen. Det er ikke uåndelig å konstruktivt foreslå forbedringer i ordningene som gjelder for misjonærer etc. Samtidig trenger vi daglig å utfordres på å gi vårt liv i Herrens tjeneste, stille lemmene til rådighet etc. Paulus forener, slik jeg leser ham, disse to ting i 1 kor 9 når han skriver:

      «Slik har også Herren fastsatt for dem som forkynner evangeliet, at de skal leve av evangeliet. Men jeg har ikke gjort bruk av noe av dette. Jeg skriver ikke dette for at det nå skal bli slik med meg, for heller vil jeg dø enn at noen skulle gjøre til intet det som jeg roser meg av!» 1Kor 9:14f

      Ut fra det Paulus skriver kan vi si at Misjonens ledelse på sin side skal sørge for underhold og ordninger for sine ansatte. Den enkelte ansattes fokus bør være på å kunne tjene mest mulig optimalt. Slik jeg ser det har NLM vært flinke til å følge opp sitt ansvar i så måte. Jeg er også ut fra hva som er skrevet ovenfor overbevist om at Andreas og Tor Egil har fokus på å kunne være gode tjenere for evangeliet, og NLM. Slik sett er det altså ikke motsetning mellom et fokus på ordninger og et åndelig fokus på tjenesten.

      Hvor er det så skoen trykker når det gjelder hovedspørsmålet til Ola: Kortere perioder, kun en eller i høyden to utreiser. Hvis jeg skal bli personlig er det to ting som hindrer meg i utreise på nåværende tidspunkt:
      1. En meningsfull tjeneste i Norge. For meg har det ikke vært et poeng å skille mellom tjenesten som misjonær ute, eller misjonær hjemme. Dette selv om jeg deler NLM visjon om å nå de minst nådde. (Jeg har da heller aldri hatt et definitivt ytremisjonskall, selv om dette er en del av kallet mitt)
      2. Familien: For en familie med 3, snart 4 barn under skolealder vil merarbeidet dette vil medføre ute langt på vei oppsluke den disponible tid til tjeneste. Dette bygger jeg på tidligere erfaringer. I tillegg er det mer personlige grunner som gjør at jeg som familiefar vurderer at det ikke er hensiktsmessig med utreise nå. Som familiefar opplever jeg at Gud, også der, har satt meg i en meningsfull tjeneste. Omsorgen for familien kan slik sett ikke stilles opp mot annen tjeneste i Guds rike. (selv om ingenting (heller ikke familien) må komme i veien for mitt Gudsforhold)

      Vel, etter et selvforsvarende avsnitt er det kanskje på tide med et kontrollspørsmål. Si at levestandarden hadde vært omvendt ute og hjemme, at jeg altså ved å reise ut hadde fått økt levestandarden. Hadde jeg fremdeles blitt værende i Norge?

      Min konklusjon er ut fra dette følgende:
      Kallet til å oppgi sitt eget for at nye grupper av mennesker kan bli nådd med evangeliet, må fortsatt få lyde fra bedehusenes talerstoler. Ordninger i seg selv vil neppe kunne snu trenden i misjonsstatestikkene. Likevel må ordninger stadig være i endring for å tilpasses nye områder og sitruasjoner (slik Andreas er inne på)

      På tampen et spørsmål til Ola: Mener du det er slik at kallet til tjeneste for eksempel ute ikke kan forandres til å gjelde et annet område senere i livet? Du siterer at Gud ikke angrer sitt kall og sine nådegaver. Står ikke dette i en rettferdiggjørelses sammenheng?

      • Hei Andreas,
        Jeg beklager mitt sene svar på ditt spørsmål: Kan Gud endre et kall? Jeg oppdaget ikke før i dag tidlig at ditt pørsmål var rettet til meg. Jeg arbeider med noen oppsummerende tanker fra min side på den diskusjonen som mine små innlegg om misjonærkallet har avstedkommet. I den forbindelse leste jeg dine kommentarer enda nøyere og oppdaget ditt spørsmål.
        Egentlig har jeg svart i mitt siste innlegg. Jeg nevner at det er flere årsaker til at noen ikke reiser ut igjen men blir i Norge. Bl.a. nevner jeg at Gud kan endre kallet og plasseringen. Slik må det jo være. Vi tror da på en allmektig og allvitende Gud. Han er suveren i sin handling med den enkelte av oss. Ikke noe menneske har rett til å sette seg opp som dommer.
        Ditt spørsmål om min bruk av bibelsitatet om at Gud ikke angrer sitt kall og sine nådegaver, har du muligens rett i at det først og fremst står i en frelseskontekst, skjønt jeg tror ikke vi kan begrense det til det. Mitt innlegg hadde en viss personlig karakter. Og i mitt liv har Gud brukt dette ordet slik jeg antyder.

  5. Takk for gode innspill Andreas (Årikstad). Dette innlegget er en videreførelse av mitt forrige, men med litt fokus på forholdet mellom misjonen og misjonæren. Verken jeg eller misjonen har jo lovet å holde sammen resten av livet i kallsbrevet. Men vi har lovet å realisere et kall sammen så langt det er mulig, og misjonen lover således ikke å sørge for oss resten av livet heller. Som misjonær er min ansettelse kontraktbasert og rettighetene tidsmessig begrenset. Over tid kan nok dette bli en utfordring for oss som misjonærer, blant annet i forhold til følelsen av sikker som arbeidstaker, med mer begrensede muligheter til for eksempel å forbedre sine vilkår eller endre på vanskelige forhold.

    Noen jeg opplevde når jeg kom hjem etter andre periode var vansker med motivasjon, jeg jobbet for en organisasjon som bare i begrenset omfang hadde bruk for meg. Det endret også mitt forhold til NLM som arbeidsgiver, men ikke mer enn at vi dro ut til en tredje periode. Jeg var likevel mer bevisst på at mitt arbeidsforhold kunne bli tidsbegrenset, og at jeg selv måtte lage mitt eget «sikkerhetsnett», slik at jeg hadde noe å falle tilbake på når jeg kom til Norge. Selv Jesus hadde sitt sikkerhetsnett da han vandret her på jord. Han og disiplene hadde en pengekasse, og det var folk som fulgte etter og støtte ham på den måten de kunne. Hans «menighet» av trofaste støttespillere var trolig større en den jeg har på bedehuset her hjemme. Visst var Jesus radikal, og hadde betydelig mindre fokus på eiendeler enn oss, men det eksisterte en viss organisering slik at han kunne urette sitt arbeid den tid han hadde til rådighet. Disiplene var trolig godt opplært i så måte, og de fortsatte med diakonal virksomhet og pengeinnsamlinger når menighetene vokste frem. Vi skal ikke glemme det når vi snakker om å være en Jesu etterfølger.

    Vi bør ellers være forsiktige med å laget et idealbilde av en misjonær som blir slik at folk ikke kjenner seg igjen i det. Det fører neppe til økt rekrutering. Det er viktigere å peke på behovene og mulighetene. Hvis det å være en god misjonær er å være ute x-antall år eller lengst mulig vekk fra sivilisasjonen, så kan man jo fraskrive noen retten til å kalle seg misjonær. Det kan i verste fall ende opp som et maktspråk, hvor bare de som oppfyller visse kriterier har rett til å uttale seg (og hvor de som er hjemme og har «sviktet» kallet helst bør holde munn).

    Jeg opplever Ola Tulluan sin tilnærming som god. Dette handler om mitt forhold til Jesus. Det er der det starter for oss alle. Så handler det deretter om hva som er min oppgave og mitt kall. Det er også lov å utfordre både gamle og nye misjonærer til å revurdere sitt kall og sin tjeneste. Kanskje er noen på feil sted. Ola sin praktiske tilnærming er også god når han spør om han sjøl er på rett plass. Det kan være sunt å spørre hva kallet betyr for meg nå, og sjekke om man har laget et «sjølforsvar» mot utreise som ikke holder mål.

    Utfordringen fra Ola handlet også om hvorfor så mange ikke blir lenger ute. Det er nok et spørsmål med mange svar. Her tror jeg også misjonsorganisasjonen må se på sin måte å drive arbeidet. Vi skal ikke legge alt ansvaret for manglende utreise på misjonærene. Jeg har også nevnt noen faktorer som gjør misjonærtjenesten krevende men ikke umulig. Med fare for å bli personlig har jeg hentet mest eksempler fra egen erfaring og alt kan ikke generaliseres. Jeg mistenker likevel at mange misjonærer opplever å bli alene med sitt kall når de kommer til Norge, med alle det som da kreves for å fungere godt i det norske samfunnet. Jo flere år jeg har vært ute jo mer tidkrevende har disse prosessen blitt. Det er stadig mer man må tenke på som familie på flyttefot. Slik sett er det nok ofte en større utfordring å komme hjem etter andre enn første periode, og sjansen for ny utreise reduseres trolig jo mer krevende hjemkomsten blir (her handler det om jobb, økonomi, barn, venner, mottakelse, bil, hus, men som regel ikke hytte m.m.). Det sies at alle begynner å tenke på pensjonen når de runder 40, de fleste av oss misjonærer er i så måte som alle andre. Misjonærer krever jo heldigvis ikke å ha det som folk flest i ett og alt, men jeg har likevel ingen supermisjonærdrakt som gjør meg «overjordisk» hengende i skapet. Jeg tror også at misjonen må bli mer skjerpet hvis man ønsker å ha folk lenger ute, og være mer bevisst hva som er de kritiske punktene for misjonærene. Det må i hvert fall ikke bli slik at misjonærene må bære flesteparten av «kostnadene» med kallet alene. Det er greit å ikke bare være et middel, men også et mål, i organisasjonens arbeid.

  6. Jeg slenger meg på i en spennende debatt 🙂
    Ola åpner dette innlegget rmed å spørre hvorfor misjonærperiodene blir kortere og kortere. For meg ligger det faktisk en utfordring i det at vi tenker perioder. Da vi flyttet hit til Arusha ønsket vi å reelt flytte, derfor tok vi med ting som var viktige for oss, slik som moccamaster, symaskin, mormors misjonsforeningskaffesett etc. Samtidig ligger det i bakhodet at NLM på våre vegne tenker periode – med andre ord; det ligger i kortene at vi ikke har flyttet hit. Og det skaper rotløshet i seg selv. Hvis jeg hadde flyttet til et nytt sted i Norge er det ikke gitt at jeg skal bo der hele livet, men samtidig flytter jeg med hele meg – fysisk og mentalt. Kanskje burde vi våge det samme i vår misjonærtjeneste?

    Våre naboer Lindtjørn har en interessant og utfordrende oppfatning av nettopp dette. Eivind Johannes flyttet til Arusha, og for hans del oppleves det som «unødvendig» å måtte hjem etter seks år, slik NLM legger føringer for. De har en gave i innstillingen om å bo her, om å leve og trives her, om å investere i arbeidet og i tjenesten – og jeg tror både de som familie, arbeidet deres og NLM som organisasjon tjener på det.

    Andreas; vi kjenner på akkurat det samme som dere, også i de små ting. Vi har valgt å kjøpe prosjektor – fordi vi liker å se film, og fordi vi ville gjort det samme i Norge. Og nå bor vi i Arusha, derfor investerer vi her. Noen ganger får vi lyst til å kjøpe oss en gammel Land Rover – og hvis vi gjør det tror jeg faktisk at det vil være med på å skape en følelse av at vi investerer i vår trivsel i Arusha. For hvis vi ikke bor og lever og trives her – da er det begrenset hvor godt arbeid vi gjør – både i form av produksjon, i form av relasjoner til våre naboer og medmennesker, ja, som vitner for de menneskene vi er satt til å tjene. Vi må ikke holde pusten helt til vi er tilbake i Norge!

    Her i Arusha er vi velsignet med familien Ami – de har blitt ryggraden i Scripture Mission sitt arbeid. Misjonærene kommer for en periode, og reiser «hjem» til Norge. Imens sørger Ami for kontinuiteten i arbeidet. Det er ingenting her som tilsier at man ikke kan bo på ubestemt tid og ha gode liv.

    Vår lille familie kjøpte akkurat et hus i Norge. Noen vil sikkert anse det som et tegn på at vi er i ferd med å flytte «for godt» til Norge. Vi tenker ikke slik, i alle fall per i dag. I kampen mot en rotløs tilværelse som konsekvens av vårt kall, ønsker vi å ha et fast sted i Norge, noe vi kan vende tilbake til, et hjem også når vi er i Norge, slik at vi ikke trenger å holde pusten der heller når vi er på «pauseår» mellom våre perioder i Tanzania.

    Jeg vil også slenge meg på i argumentasjonen for mer arbeid i storbyer. Her i Øst-Afrika bor flere og flere av våre målgrupper i store byer, og det ville vært like naturlig å fokusere vårt arbeid i Nairobi som i bushen. Men en slik omstilling er ikke gjort i en fei. Vi har hatt en bråte pionærmisjonærer som har gjort en fantastisk innsats i bushen, og vi liker å høre historiene. Det er så mye lettere å fortelle om den gangen jeg satte meg fast i gjørma med Land Cruiseren enn den gangen jeg hadde et viktig møte i Arusha by og deretter krysset veien til en kafé og drakk Kaffe Mocca etter møtet. Vi lider ingen nød i Arusha. Men det er heller ikke gitt at vi må lide noen nød bomessig for å gjøre et godt arbeid. Kanskje er vi misjonærer fastlåst i vår egen forventning om hva vi tror misjonsfolket liker å høre. Arbeidet mot s har et sterkt fokus her i regionen. Men i Nairobi, der man antar at det bor mer enn 500.000 av vår målgruppe, har NLM ikke utadrettet arbeid. Hvorfor ikke?

    Ola; jeg ser fram til fortsettelsen av disse innleggene og debatten 🙂 Gud velsigne dere i Peru også!

      • Hei Kristoffer,

        Long time, no see! Men vi følger med dere i et viktig arbeid i Arusha og Tanzania. Takk for utrolig fine oppdateringer på arbeid og familie som vi får via e-post.

        Jeg fikk lyst til å sende en liten kommentar på ditt bidrag i debatten. Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Da vi var i Indonesia, trivdes vi utmerket, og gjorde alt vi kunne for å gjøre periodene så lange som mulig og hjemmeoppholdene så korte som mulig.

        Det du skal ha mye takk for, er noe du mer enn antyder, og som er et perspektiv jeg aldri har tenkt på: At periodetenkningen faktisk virker motsatt av hva vi ønsker med vårt arbeid. Jeg hørte da jeg var i Peru siste høst at de nasjonale etterlyste misjonærer som ble over tid. De syntes det ble alt for mye utskiftning og lange opphold borte fra arbeidet.

        Kanskje tiden er inne til å tenke nytt om perioder. Det ser ikke ut til at systemet fungerer tilfredstillende for alle. Da burde kanskje misjonen fri seg litt fra dette konseptet.

        Hils til Margunn resten av familien. Ønsker dere Guds signing over tjenesten.

        Guri og Ola

  7. Sitter her på gjestehuset i Arusha og leser spennende innlegg. Vi er snart ferdig med vår seksårsperiode, og gruer oss til oppbrudd. Men det sitter sønner hjemme og gleder seg til å få en bit av mor og far …. og gjensidig, gleder også mor og far seg til å møte sine voksne sønner. Men langtidstjeneste kan anbefales…
    Kristoffer: jeg tenker utrolig stort om dine mange, lange , kjedelige møter på ELCT….. men ja, jeg foretrekker søla! Må Gud velsigne dere. OG gi tålmod og tålmod! Marit

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s