Denne bloggen heter “Ola på viddene”. Med det jeg skriver nå, står jeg nok i fare for havne litt utpå. Men det får stå sin prøve.
Jeg har reist en del blant misjonsfolket i NLM, og fått følgende spørsmål: “Hvorfor taler dere ikke mer om misjonærkallet?” Noen la også til at det ble talt mer og tydeligere om det tidligere.
Nå har det vært påpekt at uttrykket “kall til tjeneste” ikke finnes i Bibelen. Ordet “kall” er forbeholdt kallet til frelse. Det er muligens riktig, når det gjelder ordet “kall”. Men det betyr ikke at saken ikke er dokumentert grundig i Bibelen.
Så er det en kjensgjerning at vi har færre misjonærer i aktiv tjeneste i dag enn tidligere. Det er også forholdsvis få misjonærer som utdannes på Fjellhaug for tiden. Ikke at det er nytt av året. Nei da, det har vært en negativ utvikling over mange år. Er det kallsforkynnelsen som har sviktet?
Så har vi etter hvert fått noen flotte misjonærer fra andre sammenhenger enn NLM. De jeg kjenner, legger ned en fin innsats i arbeidet ute. Men de har ingen tilknytning til det misjonsfolk som har sendt dem ut. Vi ønsker dem hjertelig velkommen i vårt fellesskap. Det er berikende på mange måter å ha dem som medarbeidere. Men samtidig melder tanken seg: Hvorfor er det ikke flere med NLM bakgrunn som melder seg til tjeneste?
En annen sak er at misjonærperiodene blir færre og kortere. Hva kan årsakene være til det, mon tro?
En ting til: Det er mange i Norge som har vært ute på feltene våre i kortere eller lengre tid, men som i dag er i arbeid i Norge i NLM eller andre steder. Jeg hørte for ikke lenge siden at bare i Peru har over 100 misjonærer hatt sin tjeneste, men de er ikke der i dag. Det samme gjelder visst for Bolivia. Våre nasjonale brødre og søstre taler med glød om tiden de var der, samtidig som de etterlyser større kontinuitet i misjonens arbeid i dag. Folk kommer og går. Det blir vanskeligere å få til meningsfulle vennskaps- og samfunnsbånd når det er slik. Å opparbeide seg nødvendig tillit og respekt tar ofte tid, for ikke å snakke om det å komme på innsiden av den lokale kulturen. Da tenker jeg ikke først og fremst på tilegnet kunnskap om folket en er satt til å tjene iblant. Jeg tenker mer på at misjonærene i sitt hjerte og sine handlinger identifiserer seg med folket fordi de er glade i dem. De nasjonale kristne kjenner ikke misjonærene på godt og ondt slik de gjerne gjorde før. Hvorfor er det blitt slik?
Dette var noen spørsmål som jeg har gått med i lengre tid. I mitt neste innlegg vil jeg prøve å peke på noen forhold som muligens kan ligge bak, slik jeg opplever situasjonen. Dere som leser dette, får ta det for det det er. Jeg gjør ikke krav på å ha funnet utfyllende svar.
Guri og Ola på viddene 
Hvis jeg har forstått det riktig er det mer status å være ute enn hjemme i UD. Hvorfor er det ikke slik i NLM? Det er her ute det skjer!!!
Har bare lyst til å si at jeg synes dette var godt skrevet Ola. En viktig sak som må behandles med syn for sakens mange sider.
Vi oplæres af verden til at se livet som en konkurrence om at nå det bedste INDEN døden. Hos Jesus lærer vi i evangeliets lys, at det bedste for mig og min familie er, at være, hvor det tjener Jesu sag bedst, så vi er flere om det bedste FØR og EFTER døden.
Når vi driver kristentilværelse med from loviskhed som rettesnor, bliver et ordentligt liv målestokken. Når kristentilværelsen bliver at Kristi kærlighed skaber en nød, der tvinger os, så kaster vi os ud, der hvor Han alene må bære os – i tillid til, at i en gudgivet tjeneste for Hans rige, så skal alt det andet nok komme i tilgift eftersom han ser, vi behøver det.
Tak for ovenstående – jeg glæder mig til at følge tankerne – og de gode blogge fra Arequipa!
Hei Ola,
Tror det er mange grunner til at tiden som misjonær stadig blir kortere. Det er trolig ikke like enkelt å hoppe ut og inn av norsk arbeidsliv nå som tidligere. NLM har heller ikke uttrykt noe klart ønske om å ha hjemvendte misjonærer på sin lønningsliste, og jeg skjønner selvfølgelig at de ikke har jobb til så mange heller. Om misjonærer ikke finner annet arbeid kan de reise som forkynnere for NLM ett år, noe stadig færre ønsker. Man kan være uenig i måten jeg formulert meg her, men det er opplevelsen jeg sitter igjen med etter 11 år som misjonær.
Hjemvendte misjonærer har således ikke noen naturlig plass i organisasjonen, og mange får jobb utenfor NLM. På sist misjonærkurs var det bare tre som skulle reise som forkynnere hos NLM for eksempel. Mange mister nok litt av tilhørigheten til NLM selv om de ikke mister kallet. Man innser bare at det er vanskelig å leve ut kallet når man ikke har noen arbeidsrelasjon til NLM. Da tipper jeg enkelte finner andre tilfredsstillende måter å leve ut sitt kall på. Den dagen man signaliserer at man ikke tenker å reise ut igjen som misjonær på en stund er man jo ikke lenger så atraktiv for organisasjonen.
Det tar tid å komme inn i arbeidslivet i Norge etter flere år i utlandet. Og det er ikke uvanlig å måtte jobbe flere år som vikar før man får fast ansettelse. For mange kommer det nok til et punkt hvor en fast ansettelse blir viktigere enn en treårs arbeidskontrakt som misjonær i NLM. Som misjonær står man også uten noen garanti om jobb når man kommer hjem (bortsett fra det ene året). Jeg tror ikke man skal sette en slik vurdering opp mot kallsbevistheten ettersom vi også har et ansvar for oss selv og familien. Det koster stadig mer krefter å skulle stå sist i arbeidskøa. Det er ikke like atraktiv når man er 45 år som når man er 25 år og være vikar eller «lausarbeider». Jeg har jobbet som vikar noen år av mitt liv, og vet hvor stressende det kan være som arbeidstaker. Jeg tror det er viktig at man også kan tenke slike tanker uten at dette beyr at kallet kommer i andre rekke. Vi må alltid ta kostnadene med det vi gjør i betraktning for ikke å strekke oss for langt.
I NLM spør man seg stadig hvorfor det blir færre misjonærer, og man peker på at antallet som rekruteres er som tidligere (så problemet er egentlig ikke så stort), men lengden på tjenesten går ned. Jeg tror snart det er på tide at NLM spør misjonærene hvorfor de ikke kan tenke seg å reise ut til andre eller tredje periode fremfor å stille spørsmålet i offentligheten hvor man får få eller ingen gjensvar.
Jeg dro selv ut som misjonær første gang i 1995, og ingen har noen gang bedt meg evaluere eller gi tilbakemelding til NLM. Det finnes en slik mulighet i personalsamtalene ved utreise og hjemreise, med dette er en samtale hvor man samtaler med sin sjef. I en slik situasjon vil de fleste legge begrensninger på seg selv.
Mange misjonærer har flyttet mye og strukket seg langt for å realisere et kall. Vi flyttet tjue ganger på tjue år, og har vasket hus opp og ned ved hjemreise og utreise. Vi har bodd i campingvogn fordi huset måtte leies ut før vi dro m.m. Vi har nok som familie flyttet mer enn det som godt er. Selv i Peru og Bolivia foretok vi mange flyttinger for å oppfylle misjonens ønsker og behov. Noen tar anbefalingen om at barn ikke bør flytte for mange ganger på alvor og velger til slutt å bli bofaste som familie.
Jeg kunne skrevet mer men velger å stoppe der vel vitende om at dette er nok en brannfakkel i debatten.
Husker at det ble satt søkelys på akkurat dette og disse spørsmålene i INNSYN for noen år tilbake. Kanskje en skulle blåst støvet av noen av disse artikklene igjen?……
Stå på Ola!
marit
Interresant innlegg frå Ola. Eg trur nok det har noko med kallet å gjere ja, samtidig er det fleire som legg vekt på det Tor Egil skriv også. Og så må nok misjonen ta misjonærutsendingane og plasseringane meir seriøst. Det er ikkje berre å sende folk ut i ingenmannsland når det gjeld arbeidsoppgåver. Dei fleste av oss arbeider i samahengar der misjonen har etablert seg over mange år, og der vi har nasjonale samarbeidspartnarar. Koordineringa med feltet og dan nasjonale samarbeidspartnaren må verte meir seriøs så ein slepp å få utsendt fleire misjonærar som står som spørsmålsteikn når dei kjem ut, og kanskje i tillegg utfører oppgåver som dei nasjonale kan betre.
Svarer på denne tråden selv om den også kan sees sammen med siste innlegget ditt Ola. Det var et fint personlig vitnesbyrd om kallet i ditt siste innlegg som gir gjenkjennelse hos mange.
Grunnen til mitt forrige innlegg var ikke fordi jeg føler meg støtt av det du skriver om kallet, hadde det vært tilfelle ville jeg trolig ikke skrevet noe som helst. Du spurte imidlertid etter årsaker til hvorfor mange ikke reiste ut igjen (og jeg regnet med du ville ha svar), og da tenkte jeg at det var greit å presentere noen argumenter som ikke bare var av åndelig karakter.
Vi opplever vel ofte at det blir fokusert på kallet og kallsbevistheten hos misjonæren og at det er den det er noe galt med når antall misjonærer går ned. Det er jo en grei forklaring som gjør at misjonsorganisasjonene ikke trenger å reflektere over hvordan de gjør ting. Jeg kom med innspillet for å si noe om at bildet nok er komplekst.
Jeg er selv i en situasjon hvor utreise ikke er aktuelt, og er fortrolig med at det er slik. Jeg har som strategi og gå inn åpne dører, og bruker ikke tid på de stengte. At jeg i dag jobber utenfor misjonen på en videregående skole ser jeg således som ledelse i mitt liv, den var døra som plutselig sto vid åpen når andre dører var stengt.
Hei igjen Tor Egil,
Takk igjen for et fint innspill. Jeg antydet vel i min første kommentar at jeg vil ta dine synspunkter med i det videre arbeid med å avslutte mine refleksjoner om dette temaet.
Det jeg mente med å si at det kan synes vanskelig med langtidstjeneste for norske misjonærer, er ditt relevante synspunkt at det nok er vanskeligere i dag å hoppe inn og ut av norsk arbeidsliv enn tidligere. Mange er avhengig av permisjon fra arbeidsgiver i Norge. Det er heller ikke en god løsning å si opp sin stilling, da det er tilnærmet umulig for NLM å ansette alle som kommer hjem hvert år. Jeg tror det hadde vært nyttig for den videre debatt om noen hadde kommet med konkrete innspill på hvordan situasjonen kan bedres. Nå har jeg jo vært med ganske sentralt i NLM i flere år. Det er nok ikke slik at organisasjonen ikke ønsker å legge til rette for langtidstjeneste, ei heller å ha hjemvendte misjonærer i sin tjeneste. Men hvordan skal det gjøres når stadig færre kan tenke seg forkynnertjeneste, som du antyder? Samtidig er det stramme budsjetter også i heimesrbeidet.
Ola